Men Wenche har ikke vunnet noen gevinst. Livet hennes har vært et sammenhengende tap. Hun skylder «alle» penger og må betale sin apotekregning før hun får ut livsviktig medisin.

— Jeg trenger hjelp nå. Får jeg ikke medisinen min på mandag, dør jeg. Verken sosialkontoret eller trygdekontoret tar sykdommen min alvorlig, sier Wenche.

Hun sitter alene i en mørk leilighet. Det er varmt. Nærmere tretti grader. Wenche fryser. Har ikke fått i seg medisinen ennå. På bordet foran henne en halvspist skive med peanøttsmør og blåbær.

— Peanøttene gir meg litt fett på kroppen og blåbær styrker immunforsvaret.

Gjeld til apoteket

Hun skylder apoteket 4000 kroner og vil ikke få ut sin metadon før hun gjør opp for seg. Hver måned går Wenches regnskap mange tusen i minus. Hun har lånt 50.000 kroner i banken for å betale for livsviktig medisin.

Wenche har levd med hiv i atten år. De siste årene har sykdommen utviklet seg til aids. Wenche Myrna Bogdanovski er avhengig av metadon. Hun er for syk til å møte på metadonklinikken hver dag og faller derfor utenfor hjelpeapparatet. En gang i uken henter hun selv metadontabletter på apoteket. Det koster over 4000 kroner i måneden. Dette har hun betalt selv siden 1998.

Hun mener det er sammenfall mellom rykter om storgevinst i Lotto og stopp i hjelpen fra sosialkontoret.

Milliongevinst

Arezo Naghavan i Pluss, en organisasjon for hiv- og aidssyke, forteller at hun har vært i kontakt med Loddefjord sosialkontor. Hun sier at sosialsjefen i Laksevåg, Otto Ottesen, sier at de aldri har fått bekreftet eller avkreftet de ryktene som går om Wenches lottogevinst. Naghavan mener at det måtte være lett for sosialkontoret å sjekke den store pengepremien.

— Men de var imøtekommende og skulle gjøre alt for å hjelpe Wenche. Det ble ikke sagt direkte at grunnen til at hun ikke har fått hjelp er ryktene om milliongevinsten. Det Wenche trenger akkurat nå er behandling som er verdig, sier Pluss-medarbeideren.

Strenge regler

Wenches lege, professor Aksel Schreiner ved Haukeland sykehus, har skrevet flere brev til trygdekontoret. Han mener at Wenche er for syk til å møte til daglig metadonbehandling.

— Skal man starte et behandlingsopplegg, må man ha en viss forventning om at det kan gjennomføres. Et slikt opplegg ville ikke passet for henne. Hun ville ikke klart å møte hver dag ved metadonklinikken, sier Aksel Schreiner.

— Hvis jeg skal inn på metadonprosjektet, må de komme på døren min hver dag. Jeg har ikke føtter til å gå med, sier Wenche.

— Det er strenge regler rundt metadonbehandling, forteller avdelingsleder ved Loddefjord trygdekontor, Randi Jacobsen.

— Det er Rikstrygdeverket som styrer dette. Hun sier at trygdekontoret i september i fjor gjorde et vedtak om at Bogdanovski skulle få støtte til medisinen sin. Senere fant de ut at de ikke hadde hjemmel for dette og allerede i oktober i 2001 sendte Rikstrygdeverket et stoppvedtak.

— En klage hadde vært en vei å gå, sier Randi Jacobsen i dag.

Tårer

Wenche tar til tårene.

— Jeg er redd for å dø. Jeg bærer på en maske og prøver å være hard, men jeg kjenner at døden lurer på meg hver dag.

Under et teppe ved siden av henne ligger en teddybjørn. Hun bøyer seg ned og finner en tung sabel under sofaen.

— Denne har jeg til å forsvare meg med. Det reker så mye rare folk her. Under to puter i sofahjørnet har hun gjemt en skarp kniv. Brev og ubetalte regninger ligger i sirlige bunker. Mange av dem har hun ikke hatt mot til å åpne. Hun har ikke ressurser til å skrive noen klage.

Skal få hjelp

Wenche forteller at hun ikke har sett hjemmehjelpen på flere måneder. Hun tror de har angst for smitte.

— Jeg har ringt sosialkontoret om igjen og om igjen og om igjen og bedt om hjelp, men de sier bare at jeg må sende en søknad, sier Wenche.

— Bortsett fra akutthjelp til mat for to år siden har vi ikke hørt fra Bogdanovski siden 1998, sier sosialsjef Otto Ottesen. Han sier at det for så vidt er overraskende. Han sier videre at støtten til livsviktige medisiner ble stoppet for fire år siden fordi metadonbehandling er et statlig ansvar.

Men nå vil han hjelpe:

— I første omgang må vi dekke regningen hennes fra apoteket så hun kan få ut sin medisin. Vi må være hennes talerør mot hjemmesykepleien og omsorgsapparat. Om nødvendig vil vi komme hjem til henne og hjelpe henne med søknader, sier sosialsjefen i dag.

— Jeg tenker at vi som sosialkontor skal fange opp dem som faller mellom to stoler. Hun skal ikke bli glemt av oss i alle fall.

FRYSER: I en morgenkåpe full av hull sitter Wenche og fryser i nærmere tretti varmegrader. Hun trenger ikke mye: Metadontabletter, røyk, espressokaffe og en skive med peanøttsmør og blåbær. Ferdigrøyken har hun fått av Bergens Tidendes medarbeider.
FOTO: ROAR CHRISTIANSEN