— Det var her det skjedde. For meg kommer denne hulen alltid til å stå som et symbol på to spørsmål: Verdig liv? Verdig død?, sier Thor Brekkeflat. Det er 29. mai, og det er gått nær en uke siden Katrine Opsanger Ullestad (19) ble funnet død. Presten taler til et tyvetall mennesker som er samlet til minnestund ved tunnelen på Møhlenpris der Katrines liv sluttet.

To uker senere brenner to lys på et bord i eneboligen i Tananger der Katrine vokste opp. Ved siden av står et bilde av 19-åringen. Mellom stefar Peter Eidsvik og mor Torunn Opsanger sitter Katrines lillesøster Ingvild (17). Familien vil gjerne gi sine svar på Brekkeflats spørsmål. De har lest artikkel på artikkel om datteren, men ingen har sagt hvem hun egentlig er.

I avisene har hun bare vært en rusmisbruker som tok en overdose. Nå vil familien fortelle Katrines historie.

Les også: Venner og familie fulgte Katrine til graven

Skulle feire 17. mai

16. mai skulle Katrine og kjæresten komme til Tananger, for å feire nasjonaldagen med familien hennes. Hun gledet seg til å vise ham bunaden sin. I stedet ringer telefonen hos mor Torunn tidlig på morgenen.

Katrine har funnet kjæresten død i sengen i leiligheten i Arna - han har tatt en overdose. Familien frykter for hva Katrine kan gjøre, og faren Sigbjørn Ullestad reiser straks til Bergen. Men datteren kommer aldri og møter ham som avtalt.

Sigbjørn leter, han melder datteren savnet hos politiet, men Katrine er borte.

En uke senere blir hun funnet død i tunnelen på Møhlenpris.

— Det er fælt å tenke på at hun har ligget der død i en hel uke. Vi fikk ikke tatt skikkelig farvel med henne, for vi ble frarådet å se henne, sier moren. Hun greier så vidt å holde tårene tilbake, stryker Ingvild over skulderen.

Få dager etter at Katrine ble funnet, kom det frem at to menn så en kvinne sitte hjelpeløs i den samme tunnelen på kvelden 16. mai. Mennene varslet politiet, men de rykket ikke ut.

— Vi sørget, men da vi fikk vite dette ble vi også sinte. Det er tungt å tenke på at ingen vet hvor lenge hun har vært i live mens hun lå der. Kanskje levde hun fortsatt dagen etter. Jeg forstår ikke at politiet ikke kunne kjøre forbi dagen etter, i det minste, sier stefar Peter Eidsvik.

Les også: - Politiet brude skamme seg

Møtte mennene som varslet

4. juni følger nærmere 300 mennesker Katrine til graven hjemme i Tananger. Over 14.000 kroner blir samlet inn til Bymisjonen i Bergen og Stavanger.

To dager senere er Katrines mor og stefar i Bergen, og får møte de to mennene som forsøkte å hjelpe datteren 16. mai.

— Det var godt å få takke dem for at de faktisk stoppet og brydde seg. Vi ville vise at vi på ingen måte klandrer dem, for de har gjort det de kunne. Det må ha vært vondt for dem også å få vite i ettertid hva som skjedde, sier Torunn Opsanger.

Hun viser frem bilder av en smilende, lys jente.

— Hun var en glad unge, sier stefaren Peter Eidsvik.

Familien forteller om en aktiv jente, som var flink på skolen og interessert i å lære, og som alltid var god venninne med den to år yngre søsteren Ingvild.

Katrine drev med svømming og turn, gikk i speideren. Den store interessen i barndommen var egyptisk historie, og hun drømte om å bli arkeolog. En tur til Kongenes dal for noen år siden var en stor opplevelse.

Senere snakket hun om å bli advokat eller psykolog.

Ville hjelpe andre

— På slutten hadde hun en drøm om å hjelpe andre. Om å reise rundt og fortelle om sine erfaringer. Hun hadde et klart mål om å komme seg ut av det livet hun levde mot slutten. Og hun var på god vei. I leiligheten i Arna lå det ferdig frankerte jobbsøknader, forteller moren.

— Hun hadde så mange evner som hun ikke brukte de siste årene.

De gode karakterene fra ungdomsskolen ga henne plass på en god videregående skole. Men allmennfag ble for hardt. Katrine var skolelei, og virket ikke interessert i å planlegge fremtiden lenger. Til vinterferien i første klasse sluttet hun.

— Jeg tenkte aldri at hun var i faresonen. Hun var en helt normal unge. Det var ingen tegn som tilsa at hun holdt på å endre kurs. Det var først da hun sluttet på videregående det endret seg, sier moren.

I oppfølgingstjenesten for ungdommer som slutter på skolen møtte Katrine kjæresten. Like før hun fylte 18 insisterte hun på å flytte sammen med ham. Hun jobbet som stuepike på hotell.

— Det begynte nok litt da. Hun fortalte at hun røykte hasj. Vi syntes det var skummelt at hun ikke så faren i det, sier moren.

Prøvde å hjelpe

Etter hvert måtte paret flytte ut fra leiligheten de leide.

— Det var da det virkelig gikk galt, det var da narkotikamisbruket startet. Etter hvert flyttet de til Bergen. Hun fortalte aldri hva hun tok, men vi merket jo at det var noe, sier moren.

Familien gjorde hva de kunne for å skaffe hjelp til datteren.

— Men du har så lite å si som forelder når ungen er myndig. Det er ingen hjelp å få hvis de ikke vil selv, sier moren.

Til tross for problemene holdt Katrine tett kontakt med familien. Sammen med kjæresten fikk hun seg leilighet i Arna. De ville unna rusmiljøet. Katrine var fast bestemt på å starte et nytt liv.

De siste månedene solgte hun Megafon-blader. Moren er glad for muligheten magasinsalget ga.

— Hun var så entusiastisk. Hun hadde funnet noe hun mestret. Og hun gjorde det veldig systematisk, førte regnskap og laget planer for hvor de skulle stå og selge.

Katrine sparte penger på BSU-konto, gikk på datakurs og jobbsøkerkurs. Men så endte alt så brått, bare halvannet år etter at hun flyttet fra foreldrene. Tilbake sitter foreldre, stefar og to søstre og prøver å forstå hva som har skjedd.

— Det gikk så fort. Det er vanskelig å skjønne at alt kan snu i løpet av så kort tid, sier stefaren.

MARITA AAREKOL
LYKKELIG BARNDOM: Til konfirmasjonen fikk Katrine et fotoalbum der moren har samlet bilder og minner fra datterens barndom: En smilende baby, en stolt speiderjente, en nybakt fjortis, turneren Katrine foreviget hos fotograf i forbindelse med konfirmasjonen. - Jeg er så glad jeg har tatt vare på disse bildene, sier moren. Til høyre: Hjemme hos familien brenner to lys foran bildet av Katrine.