• 4000-5000 norske foreldre har minimal eller ingen kontakt med sine barn. Disse er i varierende grad fortvilet. En liten gruppe av dem tyr til desperate handlinger, sier professor Frode Thuen.

Thuen er professor i psykologi, og har blant annet skrevet boken «Livet som deltidsforeldre». Han forteller at det å miste kontakten med sine barn er et av de verste traumene mennesker kan oppleve.

— Hvis de oppå det igjen føler at de blir svært urimelig behandlet av rettsapparatet, kan det gi seg utslag i maktesløshet, hat og aggresjon. Folk som eller er sindige og rolige, kan miste dømmekraften fullstendig, sier han.

Skal mer til

Men for at det skal ende i drap skal det mer til. - Folk som begår drap har som regel betydelige personlighetsforstyrrelser.

— Av dem som blir fradømt retten til omsorg eller samvær med barna, er det ekstremt få som aksepterer at det er riktig, selv om det faktisk er riktig ut fra barnets behov, sier Thuen.

Thuen mener det er viktig å skille mellom to grupper fortvilte og desperate foreldre:

  • De som er mer eller mindre uskyldige ofre for en ekspartner som har greid å manipulere rettsapparatet til sin fordel.
  • De som har mangelfulle foreldreevner, men ikke har selvinnsikt nok til å forstå at ekspartner og rettsvesenet har opptrådt riktig i forhold til barnas behov.

Skjønner ikke

— Menneskene i den andre gruppen skjønner ikke at de har opptrådt uholdbart. Når mor engster seg for å gi fra seg barna av frykt for hva far kan finne på, så tolker de det som forfølgelse og urettmessig sjikane, sier han.

— Den første gruppen, som kan være ofre for den andre partens manipulering, er de egentlige ofrene. Men også de kan begå desperate handlinger som ikke nødvendigvis er representativ for hvordan de ellers er. Samtidig har nok disse også en større tendens til å bli handlingslammet og resignere enn den første gruppen, sier han.

Minimal kontakt

følge Thuen har ca. tre prosent av norske foreldre minimal eller ingen kontakt med sine barn. Dette kan dreie seg om 4000-5000 mennesker. De fleste av disse ønsker mer kontakt, og er i varierende grad fortvilet over situasjonen.

Thuen viser også til noe som kalles foreldrefiendtlighetsyndromet.

— Det er en tilstand hvor barn vender seg mot den ene forelderen, og ikke lenger ønsker å være sammen med den. De opplever gjerne frykt for denne forelderen, uten at det er noe grunn til det. Årsaken er høyt konfliktnivå mellom partene, og barnet føler seg tvunget til å velge side. For å holde ut konflikten må de skape et fiendebilde av den andre. Et bilde mor og barn gjensidig forsterker, sier han.

— Det er en utfordring å skille dette syndromet fra fiendtlighet som har et faktisk grunnlag. Begge gruppene kan ha det samme reaksjonsmønsteret, sier han.

Thuen presiserer at han uttaler seg generelt.