I salen satt 100 personer fra Maktens Norge. Politikere, embetsfolk, ledere for organisasjoner. Tause lyttet de til ordene fra til dels rustne og slitne stemmer. Beretninger om svik og håpløshet, undergang og sorg. Om hjelpeløs mangel på selvrespekt og selvforakt i megaklassen. Men felles for alle sammen; troen på seg selv, troen på at det nytter.

Arrangementet var originalt. Aldri før har makten sett offerne direkte i øynene. For så å bli invitert inn i deres liv, én og én. Hver av de 100 som har vært i samfunnets kjeller plukket ut en gjest i salen, for en samtale. Anledningen var etableringen av et kartotek på 130 tidligere misbrukere, som skal stå til disposisjon, som bevis på at det også finnes solskinnshistorier fra rusmiljøet.

Så der satt de der, to og to: politifolk og tidligere røvere, politikere og folk som neppe visste det var valg og helsepersoner med sine tidligere pasienter.

Regien hadde organisasjonen «Det nytter». Og den regien var så stram at ingen fikk ta bilder eller filme fra seansen.

Her skulle ingen utleveres til allmenn beskuelse, om det ikke var særlig bestemt.

Mor og narkoman

Mona Engeberg (43) var narkoman på gaten i Bergen. 21 år gammel ble hun mor. Så ble hun narkoman hjemme, i skjul for familie og myndigheter. Helt til hun ikke orket mer.

– Da jeg var 27 år hadde jeg vært på kjøret halve livet. Da klarte jeg ikke mer, jeg var utslitt. Enten ville jeg havne på psykiatrisk, ellers så måtte jeg slutte.

– Jeg la meg frivillig inn på Hjellestadklinikken, og da begynte den lange veien tilbake. Nå har jeg vært nykter i 17 år.

– Hvordan kunne du være småbarnsmor og rusmisbruker?

– Det var jævlig. Av og til hadde jeg slik abstinens at jeg ikke klarte å følge Daniel til barnehagen, selv om det var like ved. Som fireåring måtte han gå alene, jeg så han forsvant opp trappene. Så ringte jeg til barnehagen og sa jeg var syk, og spurte om han var kommet frem

– Jeg kjempet for å holde fasaden. Jeg lurte og løy og ruste meg i skjul. Gjerne når Daniel var lagt. Eller jeg fikk barnevakt når jeg skulle ut, for eksempel for å ta en LSD-trip. Så karet jeg meg hjem om morgenen, når barnevakten skulle på skolen.

Det nytter

Redningen for Mona var Floen-kollektivet på Meland.

– Der var jeg i ett år. Så kom jeg til en bolig i sentrum, med døgnbemannet tilsyn. Jeg fikk en jobb, og nå har jeg tatt vernepleien.

– Og rusproblemet er tilbakelagt?

– For meg, ja, jeg er definitivt ferdig med det. Men jeg jobber jo fortsatt i miljøet, i dag er jeg teamleder, nettopp ute på Floen-kollektivet. Så jeg blir jo minnet om min historie, hver dag.

Og jeg har vært i mange begravelser, for å si det sånn. Mange venner er døde, noen er fortsatt i Nygårdsparken, en god venninne har klart seg like godt som jeg. Når du jobber med andre som har samme fortid, så hjelper det å holde deg unna. Men bevares, jeg er stadig på vakt, og til nylig torde jeg ikke ha smertestillende tabletter i huset, jeg tenkte stadig på hvor de lå.

– Hvordan forholder du deg til alkohol?

– Normalt. Jeg kan ta et glass vin og to pils, men jeg våger ikke mer. Jeg har kontroll, sier Mona: – Jeg har til og med sluttet å røyke, men da la jeg på meg mange kilo.

Bjelland, Håvard