- Hvis de kommer og kaster meg ut, så har kameraten min lovet å dra til Oslo og snakke med kongen, forteller 6-åringen.

Det er storefri ved Ytre Arna barne— og ungdomsskole. Støvler glir over den isbelagte skoleplassen, hvor lille Nathan og kameratene faller over ende som Bambi på isen.

- Han må kanskje reise til Eti-opia, hvisker en litt eldre gutt til en kompis for å forklare hvorfor avisen er på besøk.

Førsteklassingen fra Arna er blitt et kjent fjes for mange. Før jul gikk lokalbefolkningen i Ytre Arna i fakkeltog for familien. Nathan gikk også i front for fakkeltoget for papirløse barn i Oslo tidligere i år. Støttegruppen på Facebook har over 500 medlemmer.

Ligger våken i frykt

Nathan er født og oppvokst i Norge. Han snakker bergensk, heier på Brann og livretten er risengrynsgrøt. Likevel mener Utlendingsnemnda at han ikke har nok tilknytning til riket til å gjøre unntak fra de innvandringsregulerende hensynene.

Familien har fått avslag på søknaden sin og lever nå i konstant frykt for at politiet skal komme og hente dem. Tidligere hadde ikke Norge returavtale med Etiopia, men forrige torsdag signerte Norge en avtale som gjør at barn som Nathan kan sendes tilbake. Avtalen er allerede trått i kraft, men åpner for frivillig retur frem til 15. mars.

- Det går ikke et minutt uten at jeg er redd. Jeg ligger våken om nettene. Det er et mareritt, sier pappa Asfaw som har bodd og arbeidet i Norge i ti år. Han frykter fengsel og tortur i hjemlandet som han måtte reise fra på grunn av sin politiske aktivitet.

«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile». Et bibelvers er klistret på veggen på asylmottaket. Små tikk fra en klokke er det eneste som driver dagene fremover. Mamma Zinash Assefa og pappa Asfaw Eshete skulle så gjerne vært på jobb, men mistet arbeidstillatelsen fordi myndighetene ønsker at familien skal reise frivillig. Nå må de leve på 150 kroner dagen.- Nå sitter vi bare her og gjør ingenting, forteller Asfaw for-tvilet.

Vil bo her

På skolen, bare en hundre meter unna mottaket, går klasse 1A i gang med siste skoletime. De lærer om hode, skuldre, kne og tå.

- Hva kommer etter kneet? spør lærer Torill Haara.

- Leggen, fotballeggen! svarer Nathan.

Han spiller på Arna-Bjørnar og er ganske god, ifølge ham selv.

- Jeg scorer mange mål. Det gjør Erik Mjelde også og han var kaptein på Brann, forteller han.

Nathan forteller at han har over hundre tanter der og at det er varmt. Ikke kaldt som i Norge.

- Men jeg skal ikke bo der. Jeg vil bo her med vennene mine, sier han.

Vil beskytte Nathan

Pappa Asfaw legger hodet i hendene. Gnir fingrene over tinningen. Er han blitt deprimert? Han tror det.

- Jeg vil gjøre alt for å beskytte Nathan, men når han ser meg inn i øynene og spør hvorfor jeg ikke leker med ham og hvorfor jeg ikke ler, så må jeg fortelle ham sannheten, sier han.

Nathan vil ikke lenger legge seg alene og er redd for politibiler. Mamma Zinash blir innimellom stille og blank i øynene når hun forteller.

- Han mister matlysten hvis han får med seg nyhetene. Jeg kan se at han er urolig inni seg. At jeg ikke kan garantere ham en trygg fremtid er en forferdelig følelse, sier hun.

Håpet til familien er Stortingsmeldingen «Barn på flukt», en lovendring som egentlig skulle komme før sommeren i fjor, men som er blitt utsatt. Denne kan medføre endringer som gjør at Nathan kan få bli.

- Vi håper bare den nye reglene kommer før 15 mars, sier Asfaw.

Foreldrene planlagte aldri at Nathan skulle bli et ansikt som representerte den norske asylpolitikken. De ville helst holde Nathan borte fra problemene, men det var før de kom for nære.

Et ønske

- Noen er kritisk til at vi setter ham foran oss og sier at vi bare bruker ham for at vi skal få bli. Da spør jeg dem: hvem ville ikke satt barnet sitt først?, sier Asfaw.

På en liten tretavle i familiens stue står ukens bokstav. Ø for øye. Ø for øre. Ø for ønske.

- At Nathan skal få vokse opp her i Norge med vennene sine. Det er alt vi ønsker, sier familien.

KONSTANT FRYKT: Familien Eshete ber for at Nathan skal få være i Norge. – Nathan er født og oppvokst her og kjenner ikke til noe annet. Livet hans er her, sier mamma Zinash Assefa. – Det går ikke et minutt uten at jeg er redd, sier pappa Asfaw Eshete.
ODD E. NERBØ