— Vi hadde egentlig lagt oss, men så plutselig bestemte noen av guttene seg for å stå opp igjen. Jeg visste ikke hva de skulle, men jeg ba dem om å gå å legge seg igjen, forklarer en 35 år gammel mann. Han var den eldste av de ni kameratene som dro til Norge for å søke jobb.

Det har gått halvannen uke siden ulykken i Etne. Fremdeles er tre personer savnet i fjorden, en er funnet død. BT har snakket med to av de fem kameratene som dro tilbake til Polen. De ønsker å være anonyme, fordi de er bekymret for sine arbeidsmuligheter i både Norge og Polen.

— Hadde jeg visst at de skulle dra ut på sjøen, hadde jeg funnet en annen båt og kjørt etter dem. Jeg har skyldfølelse, sier han.

«Hadde ting vært annerledes om jeg bare hadde gått ut og sett etter dem den natten», er spørsmålet som kverner i 35-åringens hode.

- Drakk alkohol

Torsdag 21. juni, kvelden før ulykken: Kameratene er kommet tilbake til Osvågen camping etter dagens jobbjakt. De lager middag sammen, spøker og ler. Det er god stemning i hytten. 35-åringen tar oppvasken, mens de andre står utenfor på terrassen og røyker.

— Vi var veldig slitne. Vi drakk alkohol, men ikke så mye. Det var ingen som skrålte eller sang, forklarer 35-åringen.

Han var en av dem som la seg først. De andre kameratene kom litt etter litt.

— Plutselig var alle gått til sengs, og det virket som de fleste hadde sovnet. Det var da jeg hørte at flere av dem begynte å stå opp igjen. Jeg likte det ikke, fordi jeg var redd for at de skulle vekke de andre på campingplassen. Jeg fryktet at de skulle skape uro, ettersom vi hadde drukket alkohol, forteller han.

De fem polske mennene sier at de har forklart til politiet at kameratene trolig forsvant mellom tre og fire tidlig fredag morgen. Det er dette politiet i Etne jobber ut ifra.

Lette i Etne

Da kameratene våknet fredag morgen, var båten borte. Det samme var kameratene.

— Jeg spurte min venn om hvorfor ikke guttene var kommet tilbake. Han visste ikke. Det var da vi begynte å lete rundt i Etne og på andre båtplasser. Vi tenkte at de kanskje bare hadde lagt til kai en annen plass, forteller 35-åringen.

Han ringte til vennenes mobiltelefoner, en etter en, men kom ikke igjennom. Etter hvert begynte noen av kameratene å få panikk. Om kvelden meldte de kameratene savnet.

— Jeg tenkte at hvis de hadde dratt ut i båt, så hadde de gått til en sikker død. Ikke fordi vi hadde drukket, men fordi de var så slitne. Flere av dem brukte sovemedisiner, og bare en av dem hadde erfaring med båt, sier 35-åringen.

De to kameratene er sikker på at de ikke hadde med redningsvester i båten.

— Hadde det hatt det, kunne kanskje dette endt annerledes, sier den 28 år gamle sjåføren som organiserte reisen.

- Fikk sjokk

Lørdag 23. juni finner politiet båten med kjølen i været utenfor Bjørgo. Halvannen time senere finner de 27 år gamle Pawel Jan Mszanowaki omkommet.

— Vi fikk først sjokk, og så følte vi bare tomhet. Pawel var en stille, men veldig bra mann, sier sjåføren.

Kameratene ble værende i Etne i to dager etter ulykken. De skryter av måten de ble tatt vare på av både helsepersonell og lokalbefolkningen i Etne.

— Menneskene var varme og gode. Vi fikk snakke med en psykolog, og det var til stor hjelp. Hun ble helt spesiell for oss. Politiet var også veldig snille, forklarer den 28 år gamle sjåføren.

Det ble en stor overgang å komme hjem til Polen. Her får de ingen oppfølging.

— Jeg har en familie å forsørge, men nå går jeg bare rundt og gjør ingenting. Jeg skulle så gjerne hatt noen å snakke med slik jeg hadde i Norge. Jeg føler så mye skyld. Jeg var eldst og jeg skulle passet på, sier 35-åringen. Han sliter med å sove og føler at han ikke klarer å fungere normalt.

28-åringen prøver så godt han kan å komme inn i vanlige rutiner.

— For å overleve her, må du være kreativ hver dag og finne på jobber etter hvert, men det er vanskelig å være kreativ når du har så vondt inni deg, men jeg prøver, sier han.

Vil hjelpe politiet

Mens sjåføren føler det er godt å være tilbake i Polen, ønsker 35-åringen at han i stedet kunne komme tilbake til Etne for å hjelpe politiet.

— Jeg tenker at jeg kunne fortalt dem så mye mer. Jeg føler at hvis de bare hadde stilt andre spørsmål, så kunne jeg kanskje vært til mer hjelp. Det tenker jeg mye på, sier han.

Kameratene har snakket mye om hva som kan ha skjedd med vennene.

— Det var bare Slawomir Skorupa som hadde peiling på båt. Kanskje de har fått problemer, og så har han prøvd å fikse det, sier den 35 år gamle mannen.

Turen tilbake til Polen ble vanskelig. Ingen sa et ord. I bilen lå noen av klærne til de fire kameratene, men setene var tomme.

— Vi skulle finne jobb. Det skulle bli en bra tur, en tur med muligheter. På et øyeblikk gikk alt galt. Nå vet jeg ikke hva som må til for å få livene våre på plass igjen, sier 35-åringen.