Det er mandag ettermiddag i Haukelandshallen. Tertnes 1 spiller mot Askøy, og stillingen er 2–1. Svetten ligger som tykk damp i luften. Dommer Charles Whiteley (21) er en sterk skikkelse, der han løper rundt på parketten. Han er en leder på banen. Han har kontroll, og det gir ham en boblende glede i magen.

— Hadde noen sagt til meg på ungdomsskolen at jeg kom til å stå her og dømme, hadde jeg aldri trodd dem. Mobbingen ødela mye, men jeg vant til slutt. Å stå her og dømme er en seier, sier Whiteley.

Hans historie begynner i første klasse på Steinerskolen i Bergen.

«Jeg var en blid og glad gutt som gledet meg til å få mange ny venner. Slik ble det ikke,» skrev han i sin e-post til BT.

Usikre mobbere

Whiteley forteller at han tidlig ble utpekt som et mål for stygge kommentarer. Han var veslevoksen og sårbar, og tok seg lett nær av kallenavnene de ga ham. «Feiting» og «bollen» ropte de i etter ham i friminuttene. Av og til gikk også mobberne fysisk til verks. Han husker at han en gang før en svømmetime ble slått og sparket av fire gutter. En annen gang våknet han alene på klassetur med ansiktet dekket av tannkrem.

Følg Vær en venn på Facebook!

— Jeg husker bare den sterke følelsen av ensomhet. Jeg prøvde å være sterk, men jeg knakk sammen litt etter litt. Jeg vet ikke hva som holdt meg oppe disse årene, men jeg var sta og ville videre, sier han.

Han hadde spilt både håndball og fotball gjennom barneskolen, men meldte seg etter hvert ut av alt. Vekten økte, samtidig som selvtilliten dalte.

Skolen satte i gang tiltak som vennegrupper og møter, men uten hell.

— Disse personene var nok enda mer usikre på seg selv enn det jeg var. De ville ha status i klassen, og for å få dette, måtte de jekke ned noen andre. Jeg ble den utvalgte.

Vant på lykkehjul

Vendepunktet kom i tiende klasse. Whiteley meldte seg inn i Operasjon Dagsverk og ble valgt inn i elevrådet. Her lærte han å snakke høyt foran andre, uten å tenke på hva de andre ville si. Da han begynte på videregående på Steinerskolen hadde selvtilliten vokst. Han gledet seg til å begynne i ny klasse.

— Det var som om jeg vant på et lykkehjul Jeg havnet i verdens beste klasse med en blanding av gamle og nye folk. Samtalene var

annerledes, folk respekterte hverandre og jeg fikk mange nye venner. Det skulle bli det som kom til å endre alt, forteller han.Gode minner fra klasseturer erstattet de gamle vonde. Han begynte på fotball og håndball igjen, og dommerdrømmen begynte å vokse i magen.

— Jeg fikk tilbake gleden i idretten, og gikk mye ned i vekt, uten egentlig å gå inn for det. Det ble bare en bonus, sier han.

Livet smilte endelig til 21-åringen.

— Jeg fikk en helt ny start, og det er jeg utrolig glad for.

Lærte av mobberne

Tilbake i Haukelandshallen. Whiteley markerer bestemt et mål, og rygger lynkjapt tilbake til andre enden av banen. En ny ball har gått i nettet, og Tertnes 1 jubler. Erfaringene som mobbeoffer, har Whiteley alltid med seg. Både i jobben som forbundsdommer og i sitt arbeid i barnehage. Han sier han er blitt flink til å lese og forstå andre mennesker. Dette er noe han ofte bruker på fotball- og håndballbanen, hvor det er mange karakterer å forholde seg til.

— Alt jeg lærte av mobberne, bruker jeg her på banen. Det er gjerne ikke en mobber som skal håndteres, men en skikkelse som kanskje sier og gjør ting som han eller hun egentlig ikke mener. Da er det viktig å være tydelig, og prøve å forstå hvor handlingene kommer fra, sier han.

21-åringen håper at hans historie vil bidra til å inspirere andre som blir mobbet på skolen.

— Jeg er et levende bevis på at det kan gå bra til slutt. Jeg vil si til alle som blir mobbet: stå på og ikke bry deg om hva andre sier. Gjør det du synes er gøy.

SÅRT: – Det er sårt å tenke på hvor tidlig man blir voksen når man blir mobbet. Man må liksom være sterk og flink for å beskytte seg selv. Nå vet jeg at jeg er god nok som jeg er, sier Charles Whiteley (21). Han forteller at han ble mobbet frem til tiende klasse.
Odd Nerbø