• Jeg var sikker på at det siste jeg ville se i livet var disse svarte, rå øynene, sier Elisabeth Walter Eriksen (36) fra Bergen om voldtekten hun anmeldte for fire år siden.

Det var lørdag kveld midt i juli. Tobarnsmoren Elisabeth Walter Eriksen (36) fra Godvik var på venninnetur på et høyfjellshotell på Vestlandet, mens mannen var hjemme med barna.

Etter å tilbrakt dagen på hesteryggen, brukte venninnene kvelden på å slappe av i SPA-anlegget. Sent på kvelden gikk de ned i baren for å ta en drink. Der kom de i snakk med noen av musikerne som spilte på hotellet. Etter at baren stengte ble de med videre på et nachspiel hos en av musikerne. Det var mange tilstede på hotellrommet.

Da Elisabeth takket for seg for å gå til hotellrommet sitt, hørte hun noen bak seg i korridoren. Da hun snudde seg for å se hvem det var, forteller hun, ble hun overfalt. Dette er hennes historie:

— Han tok tak i meg bakfra, og dro meg inn på rommet sitt, kastet meg ned på sengen sin. Mannen vi hadde pratet hyggelig med forvandlet seg plutselig til å bli helt gal, forteller hun.

Elisabeth forteller hvordan mannen tok kvelertak på henne.

— Han skar av meg klærne og undertøyet med kniv. Øynene hans var kullsvarte, sier hun.

- Så døden i øynene

Elisabeth beskriver voldtekten som svært brutal med klare elementer av overfallsvoldtekt. Hun forteller hvordan hun ble rispet opp med kniven. Mannen holdt kniven mot brystkassen hennes mens han voldtok henne.

— Jeg så døden i øynene da han tok frem kniven. Jeg var sikker på at det siste jeg ville se i livet var disse svarte, rå øynene. Jeg håpet det skulle gå fort og at han ikke skulle torturere meg. Jeg ville bare dø før det ble verre, sier hun.

Elisabeth besvimte.

— Jeg ble nummen og passiv og gjorde knapt motstand. Jeg følte meg hjelpesløs og mistet tidsbegrepet. Det føltes som mange dager, men det varte noen timer.

Da hun kom til seg selv, hørte hun mannen stå i dusjen. Klærne lå opprevet og skåret i stykker på gulvet. Hun fant en halv bh, en oppskåret singlet og en strikkejakke i to deler.

- Forklaringen stemmer ikke

I forklaringen hevdet mannen at det var frivillig sex. At han ikke hadde noen kniv. Jannicke Keller-Fløystad, Elisabeths advokat, sier politiet fant en kniv hos mistenkte. Hun reagerer på politiets etterforskning av saken.

— Det sentrale er at Elisabeth hevder å ha blitt rispet med en stor kniv, og så finner man en stor kniv på hans bad. Ifølge hans forklaring har hun aldri vært på badet hans, hvordan kunne hun da vite om kniven, sier hun.

Ifølge advokaten løslot politiet mistenkte før de avhørte de andre vitnene som hadde vært på nachspielet. Dermed fikk han mulighet til å påvirke deres forklaring.

— Han forklarte også at Elisabeth hadde flørtet med ham kvelden før. Den dagen hadde hun ikke vært i baren i det hele tatt. Det er i det hele tatt mange ting med hans forklaring som ikke stemmer, og som han aldri ble konfrontert med, sier hun.

Henlagt

Elisabeth ble kjørt til det lokale voldtektsmottaket. Her ble hun undersøkt og det ble tatt bilder av merkene og sårene på kroppen. DNA-analyser ble sikret og hun måtte ta både angrepille og hiv-medisin.

— Det var som om dette ikke hadde skjedd meg, men at jeg bare var tilstede, utenfor min egen kropp.

Etterpå ble hun avhørt av politiet.

Saken ble henlagt grunnet manglende bevis. Elisabeth reagerer sterkt på at politiet for eksempel ikke tok hensyn til at overgriperen kastet underbuksen sin i søppelet etterpå.

— Hvem gjør noe sånt etter frivillig sex? spør hun.

Nærhet umulig

Elisabeth tilbrakte de første dagene i sengen og i dusjen. Hun vasket seg til varmtvannstanken var tom.

— Jeg prøvde å holde meg våken, livredd for å sovne og få mareritt.

Hun klarte ikke fysisk kontakt. Ikke en klem. Nærhet med mannen var uaktuelt.

En uke etter hendelsen, dro hun på Dana-cup med barna.

— På eller annen uforklarlig måte klarte jeg å komme meg av gårde, for barnas skyld.

Klarer ikke svettelukt

Mannen hun har vært gift med i 15 år har støttet henne hele veien.

— Det var ikke lett for ham i begynnelsen. Han ville jo bare være god med meg, men jeg klarte ikke nærhet, sier hun. Hun var tilbake i full jobb kort tid etter hendelsen, men forteller at veien har vært lang frem til i dag.

36-åringen er fortsatt preget av det hun ble utsatt for. Fire år etter voldtekten er Elisabeth fremdeles redd når hun er i større forsamlinger eller i situasjoner hun ikke opplever å ha kontroll.

— Fortsatt takler jeg ikke lukten av svette, da blir jeg redd. Det minner meg om ham, sier hun.

Anbefaler grupper

Elisabeth mener støtten fra Livskrisehjelpen ved Bergen legevakt og terapi med psykolog har vært avgjørende for hvordan hun klarer seg i dag. Den første tiden gikk hun til samtale to ganger i uken.

— Jeg hadde ikke vært menneske i dag om jeg ikke hadde fått hjelp. Å prate med andre i samme situasjon, gjorde det lettere å sette ord på smerten. Jeg vet i dag at det ikke var min skyld, sier hun.

Elisabeth har valgt å være åpen om det som skjedde. Men hun opplever at mange blir tause og rare når hun forteller hva hun har vært utsatt for.

— Jeg føler at folk ser meg som en voldtekt. De trekker seg unna, sier hun.

Tobarnsmoren har blitt mer forsiktig. Hun går aldri ut alene på kveldstid. Både hun og datteren har voldsalarm. Da kun skulle opprette profil på Facebook, brukte hun falskt navn. Hun var redd voldtektsmannen skulle finne henne.

— Noen dager vil jeg bare dø, slippe å gå gjennom dette helvete. Neste dag er jeg forbanna, og så kommer tårene, angsten og følelsen av å bli kvalt.

— Kommer jeg noen sinne til å bli meg selv igjen? spør hun. Tør jeg å bli meg selv igjen? Var det ikke nettopp derfor dette jævlige skjedde, fordi jeg ble sett på som utadvent og flørtende?

Livet tilbake

Elisabeth rystes når hun hører om alle voldtektene den siste tiden.

— Kvinner må forstå at de ikke har gjort noe galt. Det er påtide å sette spørsmålstegn ved de holdninger og myter som fortsatt eksisterer i vårt samfunn, og hvordan vi selv er med på å påvirke disse. Et nei er et nei, uansett uttrykksmåte, sier hun.

Elisabeth har brukt fire år på å slutte å føle skam. Nå føler nå hun begynner å få livet tilbake, og er i ferd med å starte egen bedrift.

— Jeg utfordret ikke skjebnen, jeg var bare tilfeldigvis på feil sted til feil tid. Jeg kan ikke gjøre noe med fortiden, men jeg kan gjøre noe med fremtiden.

I en artikkelserie setter Bergens Tidende søkelys på volden i Bergen.