REIDUN JOHANSEN

INGELILL HATLAND

— Det er litt sånn: «Hurra, pappa er hjemme! Men han går bare i veien».

Inger Sølsnes trekker på smilebåndet i det hun avslutter setningen. Hun skotter lurt bort på samboeren, Raymond Isehaug. Julaften fridde hun til han. Sammen har de to barn, og nummer tre er på vei.

— Jeg vil ikke at du skal fremstille det slik at vi forsvarsfruer bare har det fælt, sier Sølsnes.

Hver sjette uke stikker samboeren til sjøs. I kystvakten i Sjøforsvaret jobber han i turnus tre uker på, og tre uker av.

— Livet er ikke helt optimalt. Men vi har tross alt valgt det selv, sier hun.

- Det er tøft til tider

Hun lever to forskjellige liv. Ett når mannen er hjemme, og ett når han er på sjøen.

— Men jeg innrømmer at det er tøft til tider. Når han er borte går det i ett kjør med barn og jobb og matlaging og husarbeid. Jeg kjører til sammen fem mil per dag for å få barna i barnehage, fortsetter hun.

Frisøren er nødt til å jobbe senvakt på salongen én dag i uken. Da blir barnevakt løsningen.

— Alenemødre har det på mange måter lettere enn oss, sier Sølsnes.

— Forklar?

— Nei, altså. Det gir ingen forkjørsrett i samfunnet verken på barnehageplass eller andre ting at du er alenemor i tre uker av gangen.

Venninnen Inger Markhus har sittet i sofaen og lyttet. Hun har nikket anerkjennende.

— Hvis du har tendens til å være sutredame kan du bare glemme å bli forsvarsfrue, mener hun.

Mannen hennes jobber på fregatt. Om to uker reiser han av gårde - igjen. Da blir han borte til juni!

Søvnløse netter

— Når han drar ligger jeg søvnløs i noen netter. Og når han kommer tilbake igjen bråvåkner jeg om natten og skvetter til når jeg ser han i sengen, og tenker: «Hvem i alle dager er du?», sier Markhus.

Begge flyttet til Bergen på grunn av mennenes jobb. Og da turnusen beordret ektefellen ut på sjøen, ble de igjen alene i en fremmed by. Ingen familie å støtte seg til. Ingen venninner.

— Jeg ble rett og slett ensom. Spesielt i den første perioden etter at vi hadde giftet oss satt jeg mye alene. Det første halve året deltok mannen min i NATOs blokade av Jugoslavia. Så var han på vanlig seiling ett år, og deretter på kurs i Canada i ett halvt år, forklarer Markhus.

Ensomheten ble uutholdelig. Savnet gnagde, og kjedsomheten la seg som en mørk sky over tilværelsen hennes.

Men hun var ikke alene om å være i denne situasjonen. Det viste seg at det var mange frustrerte «forsvarsenker» på Haakonsvern.

Og det var her «Foreningen For Frustrerte Forsvars-Fruer» så dagens lys. Det begynte med at de møttes hver måned. Siden har det ballet på seg. Klubben har verken vedtekter eller opptakskriterier. Og i dag utgjør de en stor vennegjeng som møtes flere ganger i måneden.

— Klubben ble redningen. Vi har blitt skikkelig gode venninner. Vi deler sorger og gleder, smiler de.

- Dårlig samvittighet

Raymond Isehaug sitter ved siden av og hører på kvinnene som prater i munnen på hverandre.

Han trives i jobben sin, men også han synes pendlingen er tøff.

— Jeg føler at det blir verre og verre etter hvert som barna vokser opp. Savnet er vondt, og av og til har jeg dårlig samvittighet. Jeg skulle gjerne ha vært hjemme og fulgt bedre opp. Jeg vet jo at det ikke er lett å være alenemor, sier han.

Ungene har forandret seg for hver gang han kommer hjem.

— Det er greit å reise ut så lenge jeg vet at de har det bra hjemme. Men dersom de opplever noe vondt, føler jeg meg så utrolig hjelpeløs. Jeg er hundre mil unna dem, og det eneste jeg kan gjøre er å ta noen telefoner, fortsetter han.

— Skulle du ønske han hadde en annen jobb, Inger?

— Ja, svarer hun uten å nøle.

Samboeren lener seg oppgitt tilbake i stolen, og forteller at akkurat det temaet har vært oppe i familieråd X antall ganger tidligere.

Selv har han aldri vurdert å slutte i jobben.

— Men hvis han hadde reist på fregatt, og vært borte i flere måneder av gangen, hadde jeg satt ned foten. Da hadde jeg ikke skjønt poenget med å være gift, sier Sølsnes.

Osama Bin Laden

Hun er blitt tvunget til å være strukturert. Barnevakt er ordnet flere uker i forveien.

Men en gang skar det seg skikkelig.

Det var Osama Bin Ladens skyld. Den saudiarabiske terroristen laget krøll i planene til den lille familien.

— Jeg var veldig frustrert i Osama Bin Laden-perioden. Det var like før jul. Raymond skulle være hjemme, og jeg lovet derfor at jeg skulle ta noen vakter i frisørsalongen. Plutselig måtte Raymond på jobb likevel. Det var ikke akkurat gøy å måtte kontakte jobben å fortelle at jeg ikke kunne komme, sier Sølsnes.

Samboerparet merker at også barna har begynt å skjønne den schizofrene hverdagen.

— Barna får også ett oppstykket liv. Det blir et hektisk liv når mamma er hjemme, og et mer bedagelig et når pappa er hjemme, forklarer hun.

Paret krysser fingrene for at de får ta i bruk den nye forsvarsbarnehagen som etter planen skal åpne til våren. En barnehage som har utvidet tilbud.

Det er en imidlertid en ting som ikke bekymrer kvinnene i det hele tatt. Det er snømåking, skifting av sikringer, reparering av ødelagte ting, og andre typiske «manneting».

— Nei, det har jeg ikke ofret en tanke. Det går kjempegreit, sier Markhus.

Fakta/FrustrerteForsvars-Fruer

  • En uformell kvinneklubb uten vedtekter og opptakskriterier. En gjeng med forsvarsfruer som samles til sosialt fellesskap.
  • Åtte aktive medlemmer.
  • Møtes én gang i måneden.
  • Startet i 1998.
  • Alle forsvarsfruer som vil kan være med.
FRUSTRERTE FRUER: Inger Markhus (t.v.) og Inger Sølsnes forstår hverandre. Begge har de menn som er mye ute på farten. På fanget til mamma sitter Edvard (1 ½ år)<br/>Foto: HELGE SKODVIN
ALENE HALVE ÅRET: Inger Sølsnes er alene med datteren Cornelia (4 ½ år) og sønnen Edvard (1 ½ år) når samboeren Raymond Isehaug er ute på sjøen. - Det er greit å reise ut så lenge jeg vet at de har det bra hjemme. Men dersom de opplever noe vondt, føler jeg meg så utrolig hjelpeløs. Jeg er hundre mil unna dem, og det eneste jeg kan gjøre er å ta noen telefoner, sier Isehaug.