20. september 2011 ble den 66 år gamle pensjonisten påkjørt. Torsdag ble straffesaken mot den 21 år gamle bilføreren avsluttet.

— Jeg skjønte at noe var galt da min mann ikke kom tilbake. Han svarte ikke på telefonen, og jeg gikk ut for å lete. Da jeg hadde sett etter ham en stund, så jeg politiet i Ulvenvegen. Jeg forsto at det hadde skjedd noe med min mann, sier hun til BT.

Ønsket tiltalte lykke til

Etter at rettssaken var over, gikk hun bort til den unge bilføreren. Han er tiltalt for å ha forvoldt betydelig skade på hennes mann, som hun nå tar seg av hele tiden. Mannen har fått store hjerneskader, går dårlig, ser dårlig og husker lite. Han er erklært 75 prosent medisinsk invalid.

- Hva sa du til bilføreren?

— Jeg husker ikke, men jeg klappet ham på kinnet. Både han og familien har det også vondt. Jeg ønsket ham lykke til. Denne saken har bare tapere, svarer kvinnen fra Os.

Skjønte det med en gang

- Hva tenkte du da du kom til ulykkesstedet i Ulvenvegen?

— At noe hadde skjedd med min mann. Jeg skjønte jo det. Jeg snakket med politiet, men de visste ikke hvem som var skadet. Men de fortalte at en hund hadde løpt fra stedet. Det var den min mann luftet. Jeg dro straks til Haukeland sykehus.

Der lå den tidligere så livsglade og aktive pensjonisten, og det var høyst usikker om han ville overleve. Familiemedlemmer kom strømmende til etter hvert.

— Jeg kom til Akutten og regnet med å måtte vente. Da jeg sa navnet på min far, ble jeg raskt ført inn på et rom. Jeg forsto det var alvorlig, fortalte en av mannens døtre i Nordhordland tingrett.

- Halv liter blod i kroppen

Faren ble påført hjerneskader, flere brudd i bakhodebeinet, brudd i tinningsbeinet, brudd i høyre lårben, knusningsbrudd med store feilstillinger inn i kneleddet i venstre leggen, brudd i hælbeinet og komplett bortfall av høyre halvdel av synsfeltene på begge øyne.

— Da han kom til sykehuset, hadde han en halv liter blod i kroppen. Det er et mirakel at han lever. Vi er svært takknemlige for det, sier hun.

Barnebarna lurte på hvordan det gikk med bestefaren.

— Det var veldig vanskelig. Vi kunne ikke si at det var usikkert om han ville overleve, sa datteren i retten.

- I dag er han isolert

Datteren fortalte i retten om en aktiv og engasjert far med kone og 6 døtre, 15 barnebarn og 1 oldebarn. Han jogget og gikk tur med hennes hund hver dag. Han hjalp barna med arbeid på hus, hytter og hage.

— Han stortrivdes når hele familien var sammen. Det var vi i bursdager og høytider. Vi var alltid mange og han var der alltid. I dag klarer han ikke å være sammen med mange mennesker. Inntrykkene blir for mange etter skadene han er påført, fortalte datteren.

Tidligere var mannen speaker på Os sine hjemmekamper. Han stortrivdes i forsamlinger og kviet seg ikke for å ta ordet med mange til stede. Og han stortrivdes bak rattet.

— Han godtar at han er skadet i beina og hodet, men at han ikke lenger kan kjøre bil, det har tatt fra ham så mye, fortalte datteren.

— I dag er han isolert i forhold til det aktive livet han hadde. Han kan gå tur alene, men det er best at min mor er med. Hun har forhindret mange fall. Han ser for eksempel ikke fortauskanter. Han går daglig tur, og så er han hjemme, fortalte datteren.

Savnet barnebarna

De første timene og dagene etter ulykken var en stor påkjenning for familien. De visste ikke om han ville overleve.

Datteren fortalte at det gikk lang tid før faren fikk se barnebarna.

— Han ville at vi alle skulle komme på besøk. Han ville så gjerne se barnebarna, men først etter en tid kunne vi besøke ham med barnebarna. Vi måtte gå hver for oss. Han var ikke i stand til å ta imot alle samtidig.

Veldig glad for livet

Etter at han ble utskrevet fra sykehuset ble han overført til Nordåstunet.

— Der var det tre pleiere som tok hånd om han hele tiden, fortalte datteren i retten.

— Etter hvert ble han bedre og han var veldig glad for å være i live. Han kunne nesten ikke se, og maten måtte settes på spesielle steder foran ham for at han skulle se den og selv kunne spise.

- Min mor er fantastisk

Mannen bor nå hjemme med sin kone etter at rekkehuset deres er bygget om. Han trenger større plass i huset for ikke å gå borti vegger. Konen går bak ham når han går i trapper, i tilfelle han skal falle.

— Min mor er fantastisk. Hun har stått sånn på og er grunnen til at han kan bo hjemme. Han vil fortsatt trenge hjelp for å kunne bo hjemme, sa datteren i retten.

Hennes far var postmann i alle år, først i Bergen, så på Os.

— Han kjente mange mennesker og koblet ansiktene til postkasser og adresser. I dag husker han ikke hva alle barnebarna heter. Han klarer å lese litt aviser, men han er ikke i stand til å lese en bok. Det blir for mye for ham. Han husker det ikke, sa datteren.

Preget av ulykken

Mannen har også mistet smaks- og luktesans.

— I dag spiser han ikke fordi han vil, men fordi han må. Før ulykken var han alltid glad i mat og spiste mye.

Den 21 år gamle bilføreren var synlig preget av det datteren fortalte i retten. Ulykken har gått sterkt innpå ham og han har beklaget sterkt de skadene 66-åringen ble påført.

Han har innrømmet at han kjørte for fort før han mistet kontrollen over bilen, men nekter for at han var grovt uaktsom.

Mannen sier han kjørte i 70 km/t før ulykken. Det bekreftes av de tre passasjerene som var i bilen. En sakkyndig fra Statens vegvesen legger til grunn at farten var minst 100 km/t.

- Grovt uaktsomt

Aktor Liv Giertsen ba om at sjåføren ble straffet med fengsel i fire måneder, der to av dem ble gjort betinget.

— Han handlet grovt uaktsomt. Det er bevist at han kjørte i minst 100 km/t, sa Giertsen og viste til rapporten fra den sakkyndige i Statens vegvesen.

Den sakkyndige sa at bilen kom i minst 100 km/t før den kom borti autovernet og traff den 66 år gamle pensjonisten som sto 89 meter lenger fremme i veien.

- For mange variabler

På autovernet var det merker etter bilen, ifølge den sakkyndige. Han brukte disse merkene som utgangspunkt for beregning av farten.

— Min klient forklarer selv at han kjørte i 70 km/t. De tre andre i bilen sier det samme. Den sakkyndige forutsetter at bilen var borti autovernet og at føreren da bremset opp. På bakgrunn av bremselengde slår man fast at farten var minst 100 km/t. Men min klient sier han ikke var borti autovernet og at han heller ikke bremset. Han forsøkte å rette bilen opp, men klarte dessverre ikke det, sa forsvarer Einar Råen.

— Det er for mange variabler i rapporten til at den kan brukes som bevis, fortsatte forsvareren.