Slik tror helsevesenet at han blir kvitt alvorlige rusproblem.

Han er offer for plassmangel i rusomsorgen, som det så fint heter.

— Tror de jeg blir kvitt mine problemer med å låse meg inn blant psykisk syke? Tvert imot dreper det den motivasjonen jeg har opparbeidet meg, frykter Ingebregtsen.

Innesperret på akuttpost 2 på Sandviken sykehus sitter mannen som fyller 35 år på lørdag. Godt innelåst.

Ikke psykisk syk

Ingebregtsen har ingen psykisk lidelse. Hans problem er alkohol. Mye alkohol.

På slutten av 90-tallet jobbet Ingebregtsen som sikkerhetsøkonom og hadde hjemmekontor. Høyt arbeidspress var en av årsakene til at han begynt å drikke på kveldene.

  • Det var en grei måte å få sove på, forteller han.

En drink ble fort til flere. På kort tid utviklet han et alvorlig alkoholproblem.

Utallige forsøk på å tørke opp har vært mislykket. Flere ganger har Ingebregtsen selv valgt å dra etter kort tid. Nå innser han at det ikke går lenger. Derfor gikk han for halvannen måned siden med på å legge seg inn under såkalt tvangsvedtak.

Mister troen

De første ukene gikk med til å tørke opp på Skuteviksklinikken. Før jul kom de første truslene om at Sandviken ville bli neste adresse for det tre måneder lange tvangsoppholdet. Noen andre trengte Pål sin plass.

— Det greide advokaten min å stoppe. Forrige mandag ble jeg derimot flyttet hit. Siden har jeg sittet her uten noen som helst oppfølging. Personellet sier at jeg ikke hører hjemme her, sier Ingebregtsen betuttet.

Nå er det å stå frem i Bergens Tidende hans siste håp for å få belyst den håpløse situasjonen.

— Jeg er veldig fortvilet. Samtidig mister jeg troen på systemet. Det hjelper verken meg eller andre i samme situasjon å bli sperret inne blant psykisk syke, sier Ingebregtsen.

- Vondt blir verre

Fra besøksrommet ute i korridoren tar Ingebregtsen oss med inn på hjørnerommet han er tildelt. Isolatet er hans nærmeste nabo.

  • Hvordan tror dere det er å sove her om natten? Folk hyler og skriker. Jeg har nok søvnproblemer fra før av, forteller han.

Han viser oss rommet sitt. Det er mindre koselig enn selv på et nedslitt sykehus. Triste farger, og uten noen form for pynt. Vinduet kan heller ikke åpnes. Så er også rommet ment for alvorlig syke, personer som ofte forsøker å skade seg selv.

— Skal jeg komme meg videre trenger jeg hjelp. Jeg trenger også å omgås folk i samme situasjon, noen å snakke med. Her er det bare folk som går i sin egen verden og som plutselig utagerer. Det fører til at man går med hevede skuldre hele tiden, sier Ingebregtsen.

  • Jeg sitter ganske enkelt i buret. Nå har jeg mistet troen på at jeg vil få hjelp, og regner med at jeg blir sittende her i halvannen måned til.
  • Betjeningen har også begynt å snakke om at jeg må flytte ut på gangen fordi de trenger rommet til andre, sukker Ingebregtsen.
FORTVILET: I en uke har Pål Ingebregtsen sittet innelåst på Sandviken sykehus. Fordi han er alkoholiker. Han får ingen form for behandling. Psykisk syk er han heller ikke. Advokaten mener han er offer for ansvarsfraskrivelse.
MARITA AAREKOL