• Livet etterpå var 100 ganger verre enn det man kan tenke seg. Vi har mistet et menneske som var umistelig.

Det sa far til Ida Havneraas Sandven under rettssaken mot sjåføren som er tiltalt etter kollisjonen som tok livet av hans datter.

Sjåføren fra Bergen var kjæreste med den unge bergenskvinnen. Rettssaken mot ham startet i Hallingdal tingrett torsdag. Flere andre vitner forklarte seg i retten torsdag.

— Min beste venn

— Det er bare tapere i denne saken. Jeg vet at det siste han (tiltalte, red.anm.) ønsket var dette skulle skje, sa faren.

Han klemte flere ganger rundt den tiltalte 18-åringen, som også har hatt en svært vanskelig tid etter ulykken. Han har forklart at han ikke husker ulykken og nekter straffskyld.

— Hun var min beste venn. Ida var sin mors nærmeste venninne og sin lillebrors aller beste venn. Hun var en person som gledet alle mennesker rundt seg. Vi har ikke kommet tilbake til et normalt liv. Vi har begge lederstillinger, men klarer ennå ikke å fungere som normalt, sa faren.

- Forsøkte å ringe

Han var på Gol i forbindelse med arbeid da han fikk meldingen om at datteren hadde vært utsatt for en ulykke.

— Jeg skjønte raskt det var alvorlig. En kollega kjørte meg til stedet. Det var klink is, og vi måtte kjøre forsiktig. Jeg forsøkte å ringe flere ganger til Ida og andre, sa han da han vitnet.

Han beskrev en desperat kveld. Faren kom til ulykkesstedet og kunne ikke kjøre helt frem. Det var lange køer etter kollisjonen, og de måtte parkere bilen de kjørte i.

- Det var uvirkelig

— Jeg så lys og begynte å løpe. Jeg gikk over ende to ganger. Det var ekstremt glatt. Da jeg kom frem til stedet, så jeg min kjære datter ligge og få gjenoppliving. Jeg fikk ikke komme i kontakt med henne og ble plassert i en sykebil. Det var merkelig, forklarte mannen.

Han fortalte at han hadde ringt konen da han fikk meldingen om ulykken. Hun var da hjemme i Bergen. Datteren skulle til Geilo med venninner, da det var fri i bergensskolene.

— Jeg sa at Ida var utsatt for en alvorlig ulykke og ba henne reise østover. Selv satt jeg i en sykebil og så min datter få førstehjelp. Jeg kunne ikke foreta meg noe. Det var uvirkelig.

- «Vi gjør så godt vi kan»

Han fortalte at han tok tak i en av hjelpemannskapene da han satt i ambulansen.

— Kan du fortelle meg hvordan situasjonen er? Jeg ser min datter ligge her, og jeg kommer ikke ut.

Svaret han fikk var ikke egnet til å berolige ham.

— «Vi gjør så godt vi kan, men det ser veldig dårlig ut», var beskjeden faren fikk, ifølge ham selv.

Han fortalte at datteren ble kjørt bort i sykebil. Luftambulansen kunne ikke fly på grunn av dårlig vær. Faren sa at han ønsket å være med sykebilen som kjørte med datteren.

- Det verste

— Jeg fikk ikke lov, og det kan være gode grunner for det. Jeg ønsker ikke å klandre noen. Da Ida var kjørt bort, kjørte vi til Gol. Der ventet min sønn og andre i familien. Vi kjørte deretter til Ullevaal sykehus i Oslo. Ida ble nemlig kjørt dit, fortalte mannen.

— Da jeg gikk inn på sykehuset, forsto jeg at det mest sannsynlig ikke hadde gått vår vei. Etter en tid kom legen. Da var også min kone kommet. Han sa at «nå skal jeg fortelle deg det verste en lege kan si til foreldre».

Han mener sjåføren, som nekter straffskyld, må ta sin straff.

I retten sa faren at han kunne ha stått i flere dager og fortalt om datteren og hva hun betød for familien. Han sto oppreist og forklarte seg tydelig.