Jasmin Tunc (18) har levd på asylmottak sammen med sin mor og sine søsken i elleve år og utfordrer justisminister Grete Faremo (Ap):

Når mener du barnas beste er viktigere enn innvandringsregulerende hensyn? På hvilken måte mener du det kan unngås å straffe barna for foreldrenes mulige feilaktige valg slik at barnas selvstendige rettigheter ivaretas i det norske samfunnet?

Du er sikkert enig i at det ikke er forskjell mellom oss og andre norske barn. Vil du se på andre reaksjonsformer enn utvisning av foreldrene, da utvisning også rammer barna? For mange vil det bety til et land som er helt ukjent og fremmed.

asyl.jpg

Svar: Jeg vil takke deg, Jasmin Tunc, for ditt spørsmål. Du tar opp et aktuelt tema. Vi politikere avgjør ikke enkeltsaker. Jeg vil derfor si noe generelt om regjeringens politikk for barn som har vært lenge i Norge.Regjeringen fører en streng og rettferdig asylpolitikk. Alle asylsøkere skal få en grundig, individuell behandling. Men asylsøkerne har selv ansvaret for å rette seg etter et avslag – og ikke la barna sine vokse opp i Norge uten lovlig opphold her.

Asylordningen handler om å gi beskyttelse til mennesker som er forfulgt. Over halvparten av asylsøkerne som kommer til Norge, trenger beskyttelse og får opphold her. De som ikke trenger beskyttelse, må returnere til hjemlandet. Dette gjelder også familier med barn.

Nekter å forlate Norge

Det er ikke lang saksbehandlingstid hos utlendingsmyndighetene som er årsaken til at barnefamilier blir boende i uvisshet på asylmottak i årevis. Saksbehandlingstiden for asylsaker i Utlendingsdirektoratet (UDI) har faktisk gått ned. De fleste asylsaker er endelig avgjort i klageinstansen Utlendingsnemnda (UNE) innen halvannet år fra søknaden ble innlevert.

I de fleste saker som omhandler barn som har vært lenge i Norge, har foreldrene fått avslag på sine asylsøknader, fordi de ikke trenger beskyttelse. Likevel har familiene nektet å forlate Norge. Mange mener at de etter en tid likevel må få opphold, av hensyn til barna.

En slik forskjellsbehandling er grunnleggende urettferdig

Jeg mener at en slik forskjellsbehandling er grunnleggende urettferdig overfor alle dem som retter seg etter utlendingsmyndighetenes vedtak og returnerer til hjemlandet. Dessuten kan en slik vilkårlig praksis føre til flere vanskelige enkeltskjebner. Flere kan nekte å forholde seg til avslaget på asylsøknaden og sette livet sitt på vent i håp om å få bli. Og flere personer uten behov for beskyttelse, kan legge ut på den farefulle ferden mot Norge.

Flere hensyn

Barns tilknytning til Norge og barns beste er grunnleggende, viktige hensyn. Men det er riktig å legge vekt på innvandringsregulerende hensyn også.

I meldingen om barn på flukt sier vi at bruk av falsk identitet for å villede norske myndigheter, er et tungtveiende hensyn som taler mot at oppholdstillatelse gis. Hvis foreldrene bevisst har løyet om sin identitet og trenert saken sin i årevis – da belønnes de ikke med opphold. Det ville i praksis si å levere fra seg nøkkelen til Norge til personer som ikke har behov for beskyttelse. Det er uaktuell politikk.

Falsk identitet

Svært mange gjør det også vanskelig for utlendingsmyndighetene å gjennomføre sine vedtak. De medvirker ikke til å fremskaffe dokumenter. De opererer med falsk identitet. De hevder å komme fra et annet land enn det de egentlig kommer fra.

Å avklare identitet er en utfordrende og tidkrevende oppgave dersom foreldrene ikke bidrar. Én konsekvens av denne mangelfulle samarbeidsviljen, er at det blir svært vanskelig å returnere dem. For hvilket land er hjemlandet? Ingen land vil ta tilbake en person med ukjent identitet. Men det er svært få land det ikke er mulig å reise tilbake til – så lenge man selv medvirker til reisen.

For å styrke arbeidet med å avklare identitet og anskaffe reisedokumenter har regjeringen etablert et eget nasjonalt kompetansesenter for identitet (NID). Vi samarbeider også tett med andre europeiske land om tiltak. Blant annet vil utviklingen av nye Schengen-IT-systemer være viktig for fastsettelse av identitet.

Foreldrene må ta ansvar

Jeg ser hvor vanskelig det er for barna å vokse opp i Norge, for så å bli sendt til det som kanskje for dem er et fremmed land. Likevel er det i nesten alle tilfeller barns beste å være sammen med foreldrene – selv om det ikke blir i Norge.

Jeg ser hvor vanskelig det er for barna å vokse opp i Norge, for så å bli sendt til et fremmed land.

For å unngå at barn ikke blir boende uforholdsmessig lenge i Norge uten oppholdstillatelse, er det avgjørende at asylsøknader blir behandlet raskt. De som får endelig avslag, må enten reise hjem frivillig eller bli uttransportert snarest mulig.

Foreldrene må imidlertid selv ta ansvaret for å samarbeide med norske myndigheter.