- Halloen, er du kommet til byen, ja?

Dolk gir meg veibeskrivelsen til det provisoriske studioet sitt. Provisorisk, fordi det ikke egentlig er hans, men et rotete kontor han låner av en kompis mens han leter etter det som skal bli det perfekte studio.

Det er fortsatt noe usikkert om det perfekte studio ligger i Berlin eller Bergen. For selv om Dolk fortsatt har postadresse i Bergen, har han de siste årene turnert flittig i de store europeiske gatekunstbyene, som Barcelona, København, Lisboa, Berlin og Amsterdam. Han har akkurat gjort unna en kjapp berlintur, hvor han laget to bestilte verker i et bygg han tre år tidligere hadde sneket opp ting i. Disse er nå fredet av huseieren.

- Jeg har akkurat sett på fire- fem mulige studioer i Berlin, og det er helt klart at drømmestudioet mitt burde finnes der. Ikke bare er gatene vakre og fargerike, spekket med gatekunst, og klubbene fulle av liv, men man kan finne svære studioer med 5 meter under taket til spottpris. Men å flytte fra Bergen vil være en stor operasjon, så jeg må vurdere det litt til før jeg bestemmer meg.

Hvem eier byrommet?
Det er ikke første gangen jeg møter Dolk. Jeg har møtt ham to ganger før. Begge gangene i Bergen, på en tid da han på lokalt plan var elsket og hatet for sine sjablonger i bybildet.

Som gatekunstner kan Dolk sees på to måter der han beveger seg i grenseland mellom det kriminelle og det kunstnerlige. Han er blitt jaget av politiet for sin aktivitet i det offentlige rom. Samtidig er han nominert til en pris i Nattogdags visuelle kategori, og et av hans arbeider ble rammet inn på finans- og kulturbyråd Henning Warloes kontor i rådhuset i Bergen. Til og med den tidligere ordføreren Herman Friele skaffet seg et lerret av seg selv i gangsterpositur - et motiv som skapte stor oppmerksomhet da det poppet ulovlig opp på vegger i Bergen.

Tidlige verker fra Dolk som Puppy Love , hvor en hund tar R2D2 fra Star Wars bakfra, eller Burger King, med selveste kronprins Haakon med en Burger King-bursdagskrone, eller Che , hvor en sigarrøykende "Che" Guevara er portrettert med en klassisk masseprodusert "Che" Guevara T-skjorte på seg - er alle Dolks kommentarer og blikk på popkultur.

Ganske unikt legger Dolk ned mye tid på å lage en sjablong. Han kan fort bruke flere uker på forarbeidet.

Dolks ulovlige tilstedeværelse ble den gang sett på som et friskt innspill av mange midt i den voldsomme Clear Channel-diskusjonen som pågikk i Bergen, og spørsmål som "hvem eier byrommet" og begrep som "visuell forurensning" fikk nye dimensjoner. Som en av få store kommuner takket Bergen nei til Clear Channel-avtalen, og omtrent i samme periode fikk byen sin første lovlige graffitivegg.

Men siden den gang har Dolk gått hen og blitt en gatekunstner som selger stort i det internasjonale kunstmarkedet. Nettsteder som Handmadeposters og Pictures on Walls selger trykk og originaler til en stadig voksende internasjonal kundekrets. Kunder gir ham utsmykningsoppdrag, og tidligere arbeider som han snek opp på vegger, fredes. Bt.no skrev tidligere om at gatekunstneren nylig solgte for 200 000 kroner på bare noen få timer da nettstedet og Dolks samarbeidspartner, Handmadeposters med Morten Landmark, la ut seks eksemplarer av motivet Last Mona.

Ett av Dolks siste utsmykningsoppdrag var for Bergen kommune med motivet Sleepwalker, som han utførte på aktivitetshuset Fysaks fasade for et honorar på 100 000 kroner.

Foruten å ha blitt innvidd i kunstøkonomien, er Dolk også blitt et kunstvitenskapelig studieobjekt. Masterstudent i kunsthistorie Linda Myklebust ved Universitetet i Bergen, leverte nylig sin oppgave på gatekunstneren under tittelen Gatas tekstur. Dolks relasjonelle billedunivers, hvor hun blant beskrev hvordan Dolk samkjører sine motiver med omgivelsene. Dolk er blitt kjent for sin notoriske stumhet ovenfor media, og møtte heller ikke Myklebust.

Hurtigruten
Gatekunstneren betegner interessen og økonomien rundt kunsten i dag som en situasjon som bare blir "sykere og sykere". Salget stiger i rakettfart, galleriene kjemper om gatekunstnerne og murvegger og dører med motiver fra ypperstepresten innen gatekunst, Banksy, skjæres ut og stjeles. Men Dolk har en tilsynelatende avslappet holdning til kaoset som surrer rundt ham.

- Blir du lei av å være Dolk, en anonym utøver som så mange kjenner til?

- Jeg savner å bare være meg selv, uten signaturnavnet. Kunne jeg spolt tiden tilbake, ville jeg ha vært hundre prosent anonym. I lille Bergen er det en voksende skare som vet hvem jeg er. Når folk spør hva jeg driver med, pleier jeg som regel å si noe skikkelig kjedelig reklameopplegg, som grafisk design for Hurtigruten, og da holder folk som oftest kjeft. Jeg har ikke det store behovet for å bli dødskjent. Jeg mener, jeg vil jo at arbeidet mitt skal nå ut, men jeg kan godt slippe.

The Last Mona Lisa
Dolk er ikke så fryktelig opptatt av gallerikunstnere. Han mener det er "mye bullshit som inngår i den pakken", som han selv aldri vil ta del i. Som å stå ved siden av et bilde og måtte forklare innholdet for å få solgt det. Selv ser han mot filmen som inspirasjonskilde: David Lynch, Ulrich Seidel og Werner Herzog. I likhet med Lynch blir også Dolk inspirert av drømmer. Han liker drømmesekvenser i motivene, slik at det er opp til den enkelte å avgjøre hva en ser.

- Grunnen til at jeg bruker sjablong, er at de passer mine ideer. Det er tilfeldig at det ble det formatet. Jeg kan ikke tegne. Hadde jeg kunnet tegne, vil jeg garantert brukt mer tid på det. Jeg mener, jeg tegner og maler også, men det er mer for meg selv. Mediet, sjablongen, er liksom ikke det viktige, det er meldingen. Jeg prøver å si noe med alt jeg gjør. Jeg vil aldri lage et enkelt ansiktsmotiv på gaten. Det kan være fint, men det er ikke min stil, akkurat.

De første årene var det viktigst for Dolk å få mest mulig opp på veggene, men det er ikke tilfelle lenger. Nå bruker han lengre og lengre tid på sjablongene, og setter opp færre, men til gjengjeld sjablonger med en større kvalitet. Tematikken har også beveget seg bort fra den tydelige popkunstarven og er blitt, hvis mulig, selvkommenterende. Som i The Last Mona , hvor kunsthistoriens mest kommenterte kvinneportrett maler over seg selv, i samme positur kommunalt ansatte vil gjøre kanskje få timer senere. The Last Mona ble laget fordi Dolk hadde sett utrolig mange street-artister bruke motivet av Mona Lisa i sitt arbeid.

- Det er en kommentar om at Mona Lisa er oppbrukt og lei av å bli brukt - hun vil bli malt over og glemt. The Last Mona kan man tolke på mange nivåer. Jeg har jo min grunnmening i alt jeg produserer, og den trenger ikke å være relevant for andre. Tematisk forsøker jeg nå mer enn før å jobbe sammen med veggen. Mange kan se politikk og religion som grunnleggende temaer, men alt blir jo i teorien politisk når man bruker sjablonger i bybildet. Hos meg er det mindre relevant og ikke den direkte motivasjonen bak arbeidet.

Det er mulig Dolk refererer spesielt til Pope Monroe, et motiv hvor pave Benedikt er oppstilt i den klassiske Marilyn Monroe-stillingen over et en vifte og hans kjortel blåser opp, og under vises stiletthæler. Et annet motiv i paveserien er det hvor paven maler en glorie over hodet sitt.

Nord-Norge kaller
Men det er noe helt annet enn white cubes og støvete poppisbyer fylt av kjøpekåte kunstkunder som får Dolk til å bli giret. Nord-Norge. Han og en annen godt likt sjablongkunstner, Pøbel, har allerede gjort et testprosjekt som endte med bilstopp på toppen av Dovre i 20 minus. Likevel stråler Dolk av tanken på turen.

- Jeg har omsider fått ordnet et prosjekt sammen med Pøbel som jeg lenge har ønsket meg. I en måned skal vi bo der nå og male sjablong i storformat på forlatte hus. Vi har jobbet i to måneder med å forberede prosjektet. Vi har til og med laget en oversikt over alle de forlatte husene, og vært i dialog med nabolaget om historien til de ulike husene. Vi har fått så fine historier fra folk. Prosjektet er annet steg mot neste sommers gatekunstfestival i Nord-Norge, Ghetto spedalsk . Festivalen vil huse noen av de gjeveste internasjonale navnene innen stencil art. Det kommer til å bli fantastisk å gjøre dette i forlatte omgivelser. Jeg elsker å male steder som har en personlighet. Det er jo en ganske vill tanke - å male street art i ingenmannsland. Det passer meg perfekt.

Denne gangen skal også en italiensk filmregissør henge på dem. Han vil dekke prosjektet med linsen sin og spre det glade budskap til metropolene som vanligvis er sjablongenes både vennlige og fiendtlige kulisser.