- Hvordan har de siste ti månedene vært for deg personlig?

- Det har vært enormt travelt. Jeg lever greit med den mot­børen som har vært synliggjort i pressen, men for familien er det litt hardt å se på. Jeg har barn på ti, tolv og femten år, de leser aviser og blir oppbrakt. De sier at «men mamma, det er jo ikke din skyld». «Jo, det er sånn det er når du er byrådsleder. Da er det jeg som har ansvaret,» svarer jeg. «Ja, men det var jo ikke du som sa at ...», fortsetter de. De synes nok det har vært vanskelig når det har stormet som verst og det har gitt seg utslag i store bilder og harde ord i avisene. De har også venner som følger med, og det blir kommentert hva jeg gjør. Da må jeg ta av meg byrådslederrollen, ta på mammarollen og forklare at dette går bra.

- Perioden din har vært preget av mye uro. Hvorfor har det gått som det har gått?

- Vi visste at bybanesaken var veldig krevende. Når du skal føre en bane nordover gjennom et sentrum som mange har et sterkt forhold til, setter det følelser i sving.

- Noe du kunne gjort annerledes?

- En kan alltid gjøre noe annerledes. Akkurat hva har jeg ikke brukt så mye tid på å filosofere over. Hvordan prosessen ellers skulle vært håndtert, er litt kinkig. Vi skulle legge en trasé. Det var sterke krefter som ville ha tunnel. Jeg kommuniserte godt med fylkeskommunen, som sa at sånne lange tunneler kommer ikke de til å bygge eller drifte. Jeg mener kompromisset vi kom frem til var et godt kompromiss.

- Vurderte du selv din egen ­stilling i denne perioden?

- Jeg måtte jo vurdere byrådets stilling. En byrådsleder kan ikke si at nå går jeg og dere får ha en fin dag. Men det er klart at for byrådet var det viktig å få en trasé som gikk mest mulig i dagen, og tok med seg sentrum og torget, fordi det er utrolig mange mennesker som skal av og på i det området. Hvis vi ikke hadde fått igjennom det, og det hadde endt i lange tunneler som fylket ikke hadde ønske om, måtte vi tatt en vurdering på det.

- Flere mener du burde forankret ditt byrådslederverv med et møte i partiet, og at det ikke gir nok legitimitet bare å bli utpekt av Mæland. Hva tenker du om det?

- Det er nok godt mulig at det er korrekt. Men Bergen Høyre har aldri tidligere vært i den rollen at en ­byrådsleder ble statsråd og måtte fratre på dagen. I etterkant kan en se at en kunne klart å kalle inn til et hovedstyremøte den dagen for å få avgjørelsen forankret i partiet. Jeg synes partiet bør finne en måte å gjøre dette på i tilfelle denne situasjonen skulle oppstå igjen.

- Hvilke utfordringer har måten du ble valgt på skapt for deg?

- Det er klart at den diskusjonen som har vært i etterkant om måten det ble gjort på har ikke vært heldig, og kan representere en utfordring i seg selv. Jeg mener partiet må sikre seg den innflytelsen det mener det har rett på. Forpliktelsen til å støtte opp om den som står på dekk og leder blir større hvis denne prosessen blir bedre.

- Har du følt at denne støtten har manglet?

- Det som har vært Høyres styrke er vår evne til å stå sammen som et lag. Hvis vi skal fortsette vår suksess, må vi evne og bygge laget og lagfølelsen på en god måte.

- Martin Smith-Sivertsen har varslet at han vil utfordre deg som Høyres toppkandidat. Signalene går på at Dag Skansen vil gjøre det samme. Hva tenker du om å bli utfordret?

- Det er naturlig at i et så stort parti som Høyre er det flere som ønsker dette vervet. Det er nå ­nominasjonskampen pågår. Derfor er det nå eller aldri for dem det gjelder. Men når avgjørelsen er tatt, bør alle stille seg bak den nye byrådslederkandidaten.

- Hvordan vil du beskrive dine motkandidater?

- Jeg vil ikke karakterisere de to andre på noen måte. Jeg kjenner dem som kjekke fyrer som vil det beste for Bergen.

- Har du nok støtte i partiet?

- Det vil tiden vise. Men jeg blir oppringt av ulike deler av partiet som mener jeg ikke må gi meg, at jeg må stå på. Noen sier det er utrolig at jeg står oppreist fremdeles, og at jeg må være laget av et spesielt materiale. Så får partiet ta det valget som de mener er best.