Overgrepene startet da «Erik» var syv år gammel, og fortsatte langt inn i tenårene. Det startet forsiktig, med stryking og massasje, men etter kort tid utviklet det seg til alvorlige overgrep.

Den unge gutten levde med jevnlige overgrep, men fortalte det ikke til noen.

— Jeg følte hele tiden at det ikke var riktig, men visste ikke at det var ulovlig, sier 29-åringen.

En undersøkelse fra Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) viser at nær en tredel av de spurte 17 år gamle guttene ikke ville snakket med noen dersom de hadde et personlig problem. Av jentene i samme aldersgruppe svarte 18 prosent at de ikke ville snakket med noen. Samtidig svarte åtte prosent av guttene og ni prosent av jentene at de var blitt utsatt for overgrep i form av samleie.

— Mange gutter sier de ikke har noen å prate med om slike ting, sa forskningsleder Svein Mossige fra NOVA til Dagsavisen da undersøkelsen ble offentliggjort i høst.

Forsøkte å fortelle

To ganger i løpet av tenårene forsøkte «Erik» å si fra til familiemedlemmer.

— Men det viste seg at de ikke forsto hva det var jeg fortalte.

I dag markeres den internasjonale dagen for forebygging av seksuelle overgrep mot barn. Mer enn 700 organisasjoner over hele verden er med på markeringen.

— Det handler om bevisstgjøring, og åpenhet om temaet. Dette bør være noe foreldre har tenkt gjennom, sier Kristin Lia ved Senter mot incest og seksuelle overgrep i Hordaland (SMIH).

Senteret har blant annet kontakt med en rekke utdanningsinstitusjoner som utdanner folk til yrker der de kommer i kontakt med barn.

Tilsvarende sentre andre steder i landet driver også undervisning direkte rettet mot barn.

«Anne» (43), som bruker senteret jevnlig, tror det er viktig å gjøre barn oppmerksom på hva seksuelle overgrep er.

— Barnet bør ha flest mulig voksne som det er trygg på å si ting til. Og barn må vite hva overgrep er, og at det ikke er lov. Jeg visste ikke det, sier hun.

Ble ikke trodd

«Erik» synes det er vanskelig å vite om det ville gjort noen forskjell hvis noen fortalte ham at overgrepene var lovbrudd. Forhold i familien gjorde at han ikke var trygg på voksne.

Da han som voksen mann anmeldte overgriperen, ble han ikke trodd av sin egen familie.

— Det var et mareritt som ikke kan forklares. Men det er naturlig at familiemedlemmer tviler, for det er så tabubelagt.

I dag har han ikke kontakt med dem som ikke trodde på ham.

29-åringen hadde ikke vurdert å anmelde overgrepene, før han for noen år siden oppsøkte SMIH.

— Da jeg begynte å gå der forsto jeg etter hvert at det som skjedde faktisk ikke var min skyld.

Mens 29-åringen for noen år siden hadde problemer med å holde på en jobb, driver han i dag sitt eget firma. Han mener senteret har betydd svært mye for hans livskvalitet.

— Det bygget meg fullstendig opp. Jeg var helt på bunnen, hadde panikk og sosial angst. Senteret er som et trygt hjem.

«Anne» beskriver det slik:

— Det er det eneste stedet du er normal, der alle har vært gjennom det samme. Utenfor er det ingen som ser at du har det vondt, men du føler deg helt annerledes.

Viktig fellesskap

Kristin Lia tror fellesskapet mellom brukerne ved senteret betyr mye.

— Vi ser ofte at folk virkelig blomstrer hvis de får oppleve at de kan hjelpe hverandre, sier hun.

Noen måneder etter at han oppsøkte senteret første gang, gikk «Erik» til politiet. Overgriperen nektet skyld, men ble dømt både i tingretten og lagmannsretten. For «Erik» var likevel det verste over da han gikk ut av rettssalen etter å ha forklart seg i første rettsrunde.

— Selv om han var blitt frifunnet, og jeg var blitt anklaget for å være en løgner resten av livet, så hadde det ikke spilt noen rolle. For jeg var fri.

29-åringen sier han ikke hater lenger, og at han er åpen for å snakke med gjerningsmannen hvis han tar kontakt.

— Det håper jeg han gjør. Da vil jeg lytte til ham, på mine premisser, sier han.

Overgrepsofrene som uttaler seg i denne artikkelen er ikke omtalt med sine virkelige navn.

Odd Mehus
Høvik, Tor