• Jeg er i himmelen nå, sier Sofia (42). Hun står på den iskalde, bekmørke kaien i Florø og ser utover det svarte havet. Regner pisker oss i ansiktet.

En truck virrer frem og tilbake gjennom en slalåmløype av paller. Iført digre kjeledresser følger Sofia og de andre på truckfører-kurset med på den klumsete manøvreringen.

— Det er ikke så lett å få jobb, sier Sofia og ler. - Så nå prøver jeg å skaffe meg trucksertifikat.

Norge ble ikke umiddelbart det himmelriket russiske Sofia hadde forventet,da hun kom hit for snart syv år siden for å gifte seg med en nordmann hun aldri hadde møtt.

Hun havnet på en avsidesliggende gård, langt oppe i en fjellside, i en bitte liten bygd i Sogn og Fjordane.

— Jeg visste at det var et lite sted. Men ikke at det ikke skulle være noen mennesker der i det hele tatt!

Mannen Sofia giftet seg med hadde hun truffet gjennom en russisk venninne, som hadde reist til Norge og giftet seg flere år i forveien. Men livet på fjellgården ble vanskelig for Sofia og sønnen. Gutten var knappe to år da hun kom til Norge, og den nye ektemannen var ikke innstilt på å ta seg av barn.

— Mannen sa flere ganger til meg at han var gift med meg, ikke med sønnen min. Jeg fikk ikke kjøpe leker til ham, eller sende ham i barnehage, eller ta ham med til lege. Han fikk ikke lov til å sitte i møblene, fordi mannen min var redd han skulle tisse i dem. Han måtte sitte på gulvet, forteller Sofia.

— Han koblet strøm til verktøyet sitt sånn at gutten ikke skulle røre det. Sofia snur seg vekk og tar seg til magen.

— Jeg blir kvalm når jeg tenker på det.

— Fikk han støt?

— Ja, hvisker Sofia.

— Sønnen min var så redd ham at han tisset på seg hver gang han kom inn i rommet. En gang skrek mannen til meg inne i butikken da jeg ville kjøpe en kjærlighet på pinne til sønnen min. Den kostet én femti! Han ropte at han ikke brukte penger på gutten. Jeg fikk ikke engang kjøpe bleier.

Etter fem måneder rømte Sofia og sønnen til krisesenteret i Florø. De fikk hjelp av helsesøster og en kvinne i bygden.

— Både jeg og sønnen min har gått til psykolog i flere år. Psykologen sa at jeg reiste i siste liten.

Sofia forteller at eks-mannen var sterkt alkoholisert. Ofte rømte hun med sønnen opp i skogen, i den stupbratte fjellskrenten over huset. Der satt de og ventet, time etter time, til mannen hadde sovnet.

— Jeg var livredd. Til slutt var jeg desperat, og brøt sammen en dag da jeg traff en kvinne jeg hadde snakket med før på butikken. Hun sa at jeg hadde forvandlet meg fra en ung blomstrende kvinne til en gammel kone på noen måneder.

Hun hadde flere ganger prøvd å snakke med folk i bygden, men opplevde at de fleste avviste henne. Kontakt med omverdenen var vanskelig. Hun snakket ikke norsk, og mannen gjorde det han kunne for å isolere henne.

På lensmannskontoret fant hun en brosjyre med bilde av en kvinne på forsiden. Hun forsto tittelen «Trenger du hjelp?». Sofia gjemte brosjyren under klærne, og stavet seg gjennom teksten når mannen ikke var hjemme. Hun forsto at det fantes et sted der hun kunne få hjelp, men hun kunne ikke ringe dit fordi mannen tok med seg telefonrøret når han gikk ut. Noen ganger reiste han bort. Da etterlot han 20 kroner i uken til å dekke mat til Sofia og sønnen.

Senere fikk hun vite at mannen hadde fortalt naboer at hun var prostituert, og at han hadde kjøpt henne på gaten i Russland.

— Når han var full, var det ingenting du kunne gjøre. Da var han livsfarlig, sier Sofia.

Himmelen er Tore

Sofia smiler ned i kjeledressen når hun snakker om ham. Etter den vanskelige tiden traff hun en ny norsk mann. De har vært gift i to år. Sammen med Tore (60) bor hun i et pent hus i Florø. Sønnen er blitt en norsk guttunge med sæggebukser og ambisjoner om å bli bokser.

— Tore er en god mann. Han respekterer meg og er glad i gutten. Nå har vi det veldig bra, sier Sofia.

Februarregnet gjør mørket ekstra ugjennomtrengelig. Når det er Sofias tur i trucken, synes hun å svinge nervepirrende nær kanten og den iskalde svarte sjøen. Hun hopper ut og ler, litt oppgitt.

— Det er så vanskelig!

Sofia er utdannet maskiningeniør i Russland, men har de siste årene tatt strøjobber, blant annet som vikar på en skole.

— Det likte jeg veldig godt, men det er ikke sikkert at jeg får fortsette. Jeg vil gjerne ta etterutdanning om noen år. Vi får se, sier hun.

Hjemme hos Sofia og Tore er det som i et hvilket som helst norsk hjem, med en tenåring og en hund i huset. Hun har lagt det første ekteskapet bak seg, og vil nødig fortelle om denne perioden.

— Jeg liker ikke å snakke om det. Jeg blir helt dårlig, sier hun.

Tore vet hva Sofia har vært igjennom.

— Det var forferdelig både for henne og for guttungen. Ingen kan leve under slike forhold, sier han.

Tore var ungkar da han traff Sofia. Nå har han slått seg til ro som familiefar.

— Hun er så flink til å lage mat, sier Tore og klapper seg på det han påstår er en voksende vom.

— Russisk eller norsk mat?

— Begge deler. Det er ikke så forskjellig, egentlig, skyter Sofia inn.

Nå føler hun seg norsk, og trives i sitt nye hjemland.

— Jeg savner Russland noen ganger. Men når jeg var hjemme i september, var det akkurat som om jeg var turist. Jeg hører ikke hjemme der lenger. Hjemme for oss er her, med Tore.

ENDELIG RESPEKT: Sofia har lagt det første ekteskapet bak seg. - Jeg liker ikke å snakke om det. Jeg blir helt dårlig, sier hun. Tore vet hva konen har vært igjennom. - Det var forferdelig både for henne og for guttungen. Ingen kan leve under slike forhold, sier han. Nå behandles Sofia med respekt.