På en rømningstrapp, på baksiden av advokatens kontorbygg, sitter en 34-åring og røyker.

Han er litt nervøs.

For første gang skal Trine Frantzens samboer fortelle om forholdet deres, om hva som skjedde natten hun forsvant, og hvordan det var å bli siktet for drap.

Av hensyn til familien vil ikke 34-åringen stå frem med navn og bilde. Men etter at Riksadvokaten i sommer henla drapssiktelsen mot ham, er han klar for å gi sin versjon av saken.

«Tenk om han faktisk er uskyldig?»

Les nyhetsleder Gard Steiros kommentar.

— Siste gang jeg så Trine

— Hva er det som er viktigst for deg å formidle, når du nå stiller opp til intervju?

— At jeg er uskyldig. At jeg ikke har noe med dette å gjøre. Og at jeg er like interessert som politiet i å få vite hva som skjedde med Trine, for å få fred.

Trine Frantzen ble meldt savnet 13. mai 2004. Siden den gang har 34-åringen levd med drapsmistanken hengende over seg.

Noen dager før Trine ble meldt savnet, var de to på fest hos en blind venn i Øvsttunvegen. Politiet tror Trine ble drept denne kvelden.

— Trine sto og pratet med noen i inngangspartiet, jeg satt inne i stuen og klarte ikke å se hvem det var eller hva de holdt på meg. Jeg husker jeg tenkte at de holdt på å stjele tabletter fra han vi var på besøk hos. Det var siste gang jeg så Trine.

Familien: - Aldri ute etter å ta ham

«Rus og fengsel og tull»

Samboeren forteller at han etter hvert sovnet på en sofa, og at han reagerte på at Trine var borte da han våknet i morgentimene.

— Jeg gikk ut i gangen, begynte å banke på dører og rope. Det er litt merkelig at ingen har hørt meg. Etter hvert tenkte jeg at hun hadde funnet på ett eller annet.

Samboeren forteller at han dro til sentrum for å lete etter Trine der - uten hell. Likevel meldte han henne ikke savnet.

— Jeg regnet med at hun var på en tulletur med en eller annen type. Dette var normalt i vårt miljø. Vi hadde stort slingringsmonn i forholdet. Likevel var vi sammen, rusen var fellesnevneren i forholdet.

Han sier de siste 15 årene av livet har handlet om «rus og fengsel og tull og tøys». Han traff Trine Frantzen på en rusinstitusjon på Askøy rundt årtusenskiftet.

Politiet omtaler forholdet deres som «turbulent», men 34-åringen mener utenforstående lett fikk et galt inntrykk.

— Hun var veldig høyrøstet av seg, eller er. En vanlig samtale, eller diskusjon, kunne for andre høres ut som en kjempekrangel.

Men 34-åringen innrømmer at forholdet ikke var uten problemer:

— Det er krangling i alle forhold. Sånn er livet, og sånn var det for oss også. Men mishandling, at jeg drev og skamslo henne - det er ren løgn.

«Syndebukk»

Han mener familien til Trine har svartmalt ham i media.

— Ingenting hadde passet dem bedre, tror jeg, enn at jeg hadde blitt syndebukken og dømt i et justismord.

At Trine skal ha ringt til søsteren kort tid før hun forsvant og fortalt at hun var redd samboeren ville drepe henne, avviser ham.

— Jeg har ikke tro på at hun har sagt det. Hvorfor skulle hun være redd meg?

Han avviser også å ha kranglet med Trine under besøket i Øvsttunvegen.

— Om det er folk som har misforstått hennes måte å være på eller om det er fri fantasi, vet jeg ikke. Krangling, nei. Jeg vil heller kalle det diskusjon.

Han mener hele politietterforskningen er basert på rykter fra narkotikamiljøet, som både han og Trine tilhørte.

— Det har begynt med rykter i miljøet, og så har det bare spist på seg. Utallige historier og teorier om hvordan ting har skjedd.

- Vondt å snakke om

Trines familie utlovet en dusør på 250.000 kroner til den som kunne oppklare saken. Det likte 34-åringen dårlig.

— Det passer veldig fint med en dusør å sleve etter. Rusmisbrukere. 250.000 kroner. Trenger jeg å si mer? Folk sier hva som helst for mye mindre penger.

Han mener han har samarbeidet med politiet og fortalt det han vet. Etterforskningen har han lite godt å si om.

— De ville lage meg til en hakkekylling og syndebukk. Ingenting hadde passet politiet bedre, siden de har gjort så slett arbeid. Det nye etterforskningsteamet kom med alt fra vitneutsagn fra psykiatriske pasienter til halvgale narkomane. Masse ting som ikke hang sammen. Bare hypoteser, eller ikke det engang. Teorier fra «synske» personer. Det er krampetrekninger fra politiet for at folk ikke skal oppfatte dem som inkompetente.

Han føler seg hengt ut av Ola Thune på TVNorge. Han mener privatetterforskeren fremstilte ham feilaktig med vilje.

— Jeg synes Thunes fremgangsmåte har vært sleip.

34-åringen sier mediedekningen totalt sett har vært en kjempebelastning.

— Det er blitt vridd til i media at jeg er skyldig, uansett hvilke beviser som finnes eller ei. Jeg er en ypperlig syndebukk.

Det eneste man kan være sikker på, er at Trine Frantzen er borte, mener han.

— Det er vondt. Bare å sitte her og snakke med deg som BT-journalist om dette, så kjenner jeg at følelsene kommer opp igjen. Det er vondt å snakke om, for dette er et menneske jeg er glad i. Fremdeles, den dag i dag. Jeg savner henne. Det har vært tøffe år å bli beskyldt for noe så hårreisende og uvirkelig.

Les også: - Offer for dårlig politiarbeid

- Man blir gal til slutt

Å tenke på hva som har skjedd med henne sammenligner han med å «gruble over hva som er utenfor verdensrommet».

— Jeg klarer ikke lenger å spekulere i hva som har skjedd med Trine. Om noen har gjort henne noe vondt, om hun har tatt livet av seg, eller om hun har reist. Det blir for vondt for meg. Man blir gal til slutt, når man ikke kommer noen vei, stanger bare hodet i veggen,

Nå vurderer han og advokaten å kreve erstatning fra staten for uriktig straffeforfølging, og de vurderer å saksøke TVNorge.

— Hva vil du si til de som tror at du har drept Trine?

— At jeg drepte ikke Trine. Den som ønsker mest å komme til bunns i dette og få vite hva som har skjedd, er meg. Ikke minst for å få renvasket meg. Men jeg har ikke penger til privatdetektiv, eller ressursene som politiet har.

— Hvordan var det å bli siktet for drap?

— Helt uvirkelig, helt forferdelig. Men det er ikke det som er det verste. Det verste er at Trine er borte.

Marius Nergård Pettersen