— Det er lett å føle seg ensom, selv om man har mennesker rundt seg, sier Therese Halsvik Birkeland (21) som mistet faren sin i kreft for snart tre år siden.

1. august 2008. Det er stille på sjøen utenfor Halhjem. Therese Halsvik Birkeland og pappa Magnar skal lyse etter krabber i det fine været, men alt er ikke som det skal.

Ny vending

— Han sier det stikker i hjertet. Det er første gang vi skjønner at noe er galt.

Therese var nettopp fylt 18 år da hun fikk vite at faren hadde lungekreft. Hun gikk i andre klasse på gymnaset. Livet tok en ny vending, men Therese prøvde å fortsette som før. Hun gikk på skolen. Sa «det går bra» da vennene spurte. Var sterk foran familien.

— Men inni meg var jeg også syk. Jeg følte meg ofte ensom og følte at ingen visste akkurat hvordan jeg hadde det, forteller hun.

I den første undersøkelsen i Norge som kartlegger barn og unge med kreftsyke foreldre kommer det frem at hele syv av ti barn ikke føler seg sett i sorgen.

— Vi ser at denne gruppen trenger bedre tilrettelegging. Det høye tallet forteller oss at en del barn holder de vonde følelsene for seg selv og ikke ønsker å belaste foreldrene sine, sier forsker og sosiolog Kari Dyregrov som sammen med Atle Dyregrov står bak undersøkelsen.

Skolen hjelper ikke

52 barn og unge i alderen ti til tyve år har deltatt i den landsomfattende undersøkelsen. De forteller at de får for lite informasjon om sykdommen.

— De vil bli forklart prognosene på sitt nivå. De savner å bli sett når mor eller far er på sykehuset til behandling og noen føler at det blir tatt lite hensyn på skolen, forklarer Dyregrov.

Kun 22 prosent av barna følte at de fikk noe form for hjelp fra skolen. Det var spesielt de som gikk på ungdoms- og videregående skole som etterlyste bedre tilrettelegging. Flere av disse ungdommene følte at det ble stilt for store krav til dem og opplevde press fra skolen, noe som forverret situasjonen.

— Barnas opplevelse av skolehverdagen er avhengig av hvor stor forståelse lærerne og skolen har i forhold til situasjonen, sier Dyregrov.

Samtidig understreker hun at lærere ikke er psykologer.

— Derfor mener jeg at de trenger opplæring av helsesøster i hvordan de skal snakke med barna om sorg, sier hun.

Trøstespiste

Therese begynte å skulke skolen for å få være med pappa. Samtidig fikk hun kyssesyken. Hun ble etter hvert mye sengeliggende, deprimert og begynte å trøstespise.

— Jeg prøvde nok å døyve smerten. Bare jeg tenkte på at pappa hadde kreft, fikk jeg lyst til å spise en sjokolade eller noe annet usunt. Jeg trakk meg tilbake fra det meste av sosialt liv, og ønsket å være alene eller med kjæresten min, forteller hun.

Flere ganger tenkte hun på å ringe en psykolog, men hun tok aldri opp røret.

— Det hadde vært så mye lettere for meg om tilbudet allerede hadde vært der. Rett før pappa døde fikk jeg og min lillebror snakke med en psykolog, men hun snakket bare om sykdommen, mens jeg hadde behov for å snakke om hvordan jeg hadde det. Jeg vet jo hva kreft er, forteller Therese.

Det var vondt å se sin far bli svakere, bleikere og tynnere. Samtidig holdt han humøret oppe. Han lo mye og snakket om å dra på sjøen igjen. Han var fisker.

— Han var så positiv og jeg ville være positiv for pappa, forteller Therese.

Ny lov skal hjelpe

En lovendring som kom ved årsskiftet pålegger helsepersonell å bidra til at barn får informasjon og nødvendig oppfølging når foreldrene er alvorlig syke. Dyregrov tror dette kan gjøre forholdene bedre for barn med kreftsyke foreldre.

— Vi ser at barna ikke vet hvem de skal spørre om hjelp, hva de trenger eller hva som finnes av hjelp. Gjennom å hjelpe barna direkte og gjennom å hjelpe omsorgspersonene rundt barna kan de bli ivaretatt bedre, sier Dyregrov.

I veggseksjonen på Lindås står det en bok av fotografier. På side tre smiler Therese til kamera. Hun har musikk i øret. Pappa Magnar lager trutmunn og bøyer hodet mot datteren og gliser.

— Det gikk fem måneder fra han ble syk til han døde, forteller hun.

Føler seg frisk nå

Nå har Therese blitt mamma til lille Sofie. Hun føler seg frisk. Sorgen er der, men smerten er ikke like stor.

— Sofie har på en måte avløst sorgen litt, sier hun og løfter datteren i været.

Pappa Magnar er en morfar som Sofie aldri får møte, men å bli kjent med ham, det skal hun.

— Jeg skal fortelle henne alt. Vi har allerede vært på graven og jeg har sagt at « her er barnebarnet ditt». Det hadde han likt, sier hun.