Davy Wathne tok utfordringen på strak arm i 1988: I anledning cupfinalen mellom Brann og Rosenborg bestemte sportsjournalisten seg, som den gang jobber i BT, for å gå over fjellet til Oslo!

— Det ville være game over for meg, hvis jeg skulle gå hele veien. Det endte med at jeg gikk fra Grieghallen til Nesttun, kjørte til Eidfjord, gikk til Geilo, kjørte til Klekken, før jeg gikk fra IKEA på Slependen og inn til Oslo. Til sammen var det vel en 12-14 mil, mimrer Davy, som har mange gode vandrehistorier fra turen.

Stillesittende bilist

Flere kjente hordalendinger har gjentatt bragden etter ham. Lars Sponheim er en av dem. Nå skal askøyværingen Bjarne Norevik (52) legge ut på den lange turen.

— Håper virkelig han er i bedre form enn jeg var. Jeg startet på skrætsj. Den gang var jeg en stillesittende bilist, forteller TV 2s mest kjente sportsanker.

OL-deltaker i kappgang fra Sommer-OL i 1988, Erling Andersen, ga Davy råd om ikke å stoppe, og spise bananer underveis.

— Han mente at jeg kom til å stivne helt hvis jeg stoppet opp. Men Norevik har nok langt bedre forutsetninger for å legge ut på denne turen enn det jeg hadde.

- Elendige støttespillere

Bjarne Norevik fra Askøy skal få følge av en bil fra Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL) over fjellet. Davys støttespillere besto av BT-kollegaene Henrik Færevåg, Ketil Johnsen og Svein Solheim. De to sistnevnte har fortsatt sitt daglige virke i Krinkelkroken.

— De var det dårligste støttespillerne du kan tenke deg! De skulle være med som motivatorer og sørge for at jeg hadde alt jeg trengte, men de var fullstendig hensynsløse. Det eneste de var opptatt av var å komme seg til Geilo, for å spise t-bone med bernaise, påstår bergenseren.

Turen gikk av stabelen høsten'88. Startskuddet gikk en onsdag og varte til lørdag.

— Det var vel egentlig Henrik som hadde snappet opp idéen fra USA. Hele jippoet ble en folkefest for bergensere, og det ble til og med skutt salutter fra Skansen da jeg startet fra Grieghallen, forteller Davy.

Samlet inn 1,4 millioner

Hver meter Wathne vandret, ble solgt for en tier. Til sammen samlet gjengen inn rundt 1,4 millioner kroner. Pengene ble donert til støtteforening for kreftsyke barn ved Haukeland sykehus.

— Henrik skrev reportasjer om turen for BT. Han styrte hele propagandaapparatet, og jeg fikk aldri slippe til for å uttale meg på en kritisk og balansert måte, hevder Davy i dag, 14 år senere.

Lokket med masøse

Spesielt godt husker han etappen oppover Måbødalen. Det var bratt og det var langt. Og det var hardt. Veldig hardt for utrente Wathne.

— BT-fotograf Roar Christiansen slo følge med meg hele det stykket, og tok bilder. Han var egentlig den eneste som virkelig tok ansvar for motivasjonen, skryter den tidligere BT-medarbeideren.

Etter planen skulle nemlig en kvinnelig fysioterapeut møte vandreren på Geilo, og sørge for at han ble skikkelig restituert etter den fysiske utfordringen.

— Oppover Måbødalen husker jeg hvordan Roar fikk damen til å bli mindre og mindre fysioterapeut, og mer og mer massøse. Det var motiverende, ja. Han malte levende bilder av noe av det ypperste innen massøsekunsten, humrer han.

Døde smågnagere

1988 var et såkalt "lemmen-år", og Davy klarer ikke å glemme hvordan han tråkket seg gjennom døde og levende smågnagere over vidden. Han hadde trodd at Hardangervidden skulle bli barnemat etter å ha klatret opp Måbødalen, men tok feil. Nedover mot Geilo ble det virkelig ille.

— Jeg fikk ikke et gnagsår, men det kjentes ut som om leddene tørket ut av belastningen. Da jeg begynte å gå nedover, var det rett og slett helt jævlig, forteller Davy, som sammenlikner tilstanden som å kjøre bil uten girolje.

Trass i manglende støtte, døde lemmen og knirkende knær, nådde Davy målet til slutt. Støtteapparatet møtte ham, og det ble stor ståhei.

— Vi feiret med en enkel middag. Før vi endte på Smuget, humrer Davy.

— Husk at dette var før hele Norge visste hvordan jeg så ut, men mange hadde hørt om Davy Wathne som gikk over fjellet. Så en kollega utga seg for å være meg, og det dro han masse damer på!

At Norevik nå legger ut på tur, synes Davy er imponerende:

— Ettersom han går alene, uten en sånt støtteapparat som jeg hadde, kommer dette til å gå veldig bra!

PS. Cupfinalen mellom Brann og Rosenborg i 1988 endte 1-1 etter fulltid. Etter ekstraomganger var stillingen 2-2.

— Jeg reiste til Syden like etterpå, og fikk derfor ikke med meg omkampen. Resultatet har jeg fortrengt, hevder Davy.

bt.no har brakt på det rene at omkampen endte 2-0. Til Rosenborg...