— Fylkesmannen hadde ikke alltid apparatet og undersøkelsene av forholdene i adoptivhjemmene var ikke alltid god nok. Men Hordaland var et av de bedre fylker, sier Steenberg.

Fra 1964 og frem til han ble pensjonist i 2000, hadde han som ansatt i Justisdepartementet, Sosialdepartementet og Statens adopsjonskontor en unik utsiktspost til Adopsjons-Norge. BT har de siste dagene vist hvordan adopsjonen foregikk landet over. Steenberg er godt kjent med at uregelmessigheter foregikk, men da første og fremst på 40- og 50-tallet.

— Adopsjoner kunne nok skje fort for å dekke over forhold som ikke tålte dagens lys.

Gikk for fort frem

Liv Thoring har i sin masteroppgave om Norsk adopsjon dokumentert at kvinner i Oslo på 50-tallet skrev under på samtykke til adopsjon før fødsel. Også i Bergen, skal dette ha skjedd. Steenberg understreker at dette var et brudd med gjeldende forskrifter.

— Slike erklæringer var aldri gyldige. Det skulle gå en viss tid etter fødselen før endelig samtykke kunne gis. Men her vet vi at det fra tid til en annen kunne skje at samtykke ble gitt bare dager etter fødselen. - Hva kunne bakgrunnen for det være?

— Kvinnen selv ville ofte at adopsjonen skulle gjennomføres så fort som mulig. Her kommer dette med skamfølelsen inn, og ønsket om at familien ikke skulle vite om adopsjonen.

Fikk ikke hjelp

Både fra Oslo Helseråd og fra Bergen helseråd er det dokumentert at mødrene ikke alltid fikk råd og veiledning om selv å ta hånd om barnet. Særlig gjaldt dette i årene etter krigen.

— I mange tilfeller ble det gitt råd og hjelp, men ofte ønsket mor sterkt å komme ut av dette og da kunne det være vanskelig å overbevise henne om at adopsjon ikke var det beste. Vi må heller ikke glemme at hjelpeapparatet hadde vesentlig mindre kapasitet og at støtteordningen var dårligere. Det påvirket valgmulighetene.- Det påstås at helsearbeidere og andre gikk til den motsatte ytterlighet – anbefalte kvinnene å adoptere vekk. Er dette noe du kjenner til?

— Jeg har hørt om noen enkelttilfeller, men jeg tror ikke dette hadde noe stort omfang.

Husmorens glansalder

Etter annen verdenskrig skjedde en tredobling i antall adopsjoner sammenlignet med årene før krigen. Det til tross for at det etter krigen ble født langt færre barn utenfor ekteskapet. Steenberg tror noe av årsaker er at enslige mødre fikk hjelp av bekjente, naboer eller familie.

— Tallene dekker nok over mange uformelle pleieforhold for barn på den tiden. Familie og bekjente tok seg av barna ugifte mødre ikke kunne ta hånd om selv. På 50-tallet fikk vi også sterk adopsjon som hovedregel, og da ble disse forholdene anonymisert. Dette var jo også i husmorens og familiens glansalder, der lykken var familien. Det hadde nok også en betydning for at såpass mange ble adoptert bort.

— Eksisterte det et illegalt adopsjonsformidlingssystem på siden av det offentlige etter at privat formidling ble forbudt?

— Det skjedde i veldig liten målestokk. Innen 1960 var alle ulovlighetene avviklet.

Manglet foreldrekontroll

I 1964 kom rundskrivet om adopsjonsformidling som foreskrev en mye mer grundig kontroll med adopsjonsforeldrene og vektla at mor skulle få råd og hjelp. Steenberg sier dette gradvis førte til en endret praksis.

— Rundskrivet understreket det som hadde vært den uttalte praksis, at mor skulle beholde barnet.

— Hvordan var kontrollen med dem som adopterte.

— Den kunne være nokså forskjelligartet. Jeg vet at barnevernskonsulenten hos fylkesmennene gjorde noe av arbeidet selv, men de kunne ikke rekke over alt. De var avhengig av barnevernsnemndene i de enkelte kommunen og de tjenestemennene som jobbet der. Kvaliteten der kunne nok være litt blandet. Man manglet fagpersoner og fikk nok ikke ført en god nok kontroll.

— Var det noen kontroll og oppfølging av adoptivforeldrene i ettertid?

— Det kom ikke til noen spesiell kontroll utover det som lå i det formelle barnevernet. Frem til 1987 var det en viss adgang til å heve adoptivforhold. Etter den tid ble myndighetenes kontroll avviklet og ansvaret lagt på det kommunale barnevernet.