DET VAR ikke stoler nok til alle, så hun sto langs den ene veggen. Atten år gammel, med skjørt til knærne og jakke i ull, omsydd etter pappas gamle frakk.

Tett inntil henne sto Jan, 17 år. Hva var det som foregikk?

Redsel og vantro sto skrevet i blikkene rundt dem. Mange av de 25 bergenserne i vestibylen i Husvillearresten i Allehelgens gate 3 var kvinner og barn. Den yngste var Samuel Becker, ett år.

Ingen forsto hva galt de hadde gjort, men alle forsto at noe var fryktelig galt. Flere hadde fedre eller ektemenn som allerede hadde blitt arrestert en måned tidligere.

– Jeg husker at jeg tenkte at nå kommer jeg til å bli sittende i arrest til krigen er over, sier Ruth Kaminka Alsaker. Hun bor i dag på Stord.

ANDRE hadde dystrere forutanelser. En venn av familien, den 58 år gamle enken Vilma Huszar, kom bort til Ruth, svært nedstemt.

– Blir vi sendt til Tyskland kommer vi aldri tilbake. Det skjer forferdelige ting der nede, sa Vilma til Ruth.

Vilmas eneste sønn, 28 år gamle Hans Paul Huszar, hadde blitt arrestert en måned tidligere, samtidig med Ruths far, Herman Kaminka. Vilma hadde ikke hørt noe fra sønnen.

ORDREN FRA Statspolitisjefen som var blitt sendt ut til landets politiavdelinger dagen før, var brutal: Samtlige jødiske personer, uansett alder og kjønn, skulle bringes i arrest og fraktes til Oslo innen 26. november klokken 13. De skulle ha med seg ullteppe og mat for fire dager, samt noen få personlige eiendeler.

Fangetransport med «Donau» til Tyskland var satt opp med avgang fra Oslo klokken 15.

Politiet i Bergen gikk systematisk til verks. En hel rekke arrestasjoner fant sted omtrent samtidig. Både jøder og såkalte halvjøder ble pågrepet, ført inn i politibiler og kjørt til Allehelgens gate.

Ruth Kaminka satt intetanende i klasserommet på Fridalen skole da en sivilkledd bergensk politimann brøt inn i timen. Da hun fikk vite at hun var arrestert, ble hun så forfjamset at hun mistet alle bøkene sine i gulvet.

– Hvor skal jeg? spurte Ruth.

– Til et bedre sted, sa politimannen.

Hun ble kjørt hjem til leiligheten i det som den gang var Nordre Fosswinckels gate, hvor hun og lillebroren Jan på 16 fikk ordre om å pakke de nødvendige tingene. Så bar det til arresten.

Idet politibilen satte seg i bevegelse, snudde Ruth på hodet og så ut gjennom bakvinduet.

Der sto mor.

MOR ASTRID var såkalt arisk bergenserinne, og var derfor ikke på politiets arrestasjonsliste. Hun hadde giftet seg med den russiske kornkontrolløren Herman Kaminka i 1922, syv år etter at han slo seg ned i Bergen. De traff hverandre på fjelltur, og var begge ivrige turgåere.

– Far var bergenspatriot på sin hals, forteller Ruth Kaminka.

Både hun og broren Jan var døpt i statskirken, og følte seg som helt vanlige bergensere. Det var ikke før krigen var et faktum, og ikke minst etterpå, at Ruth reflekterte over sin jødiske herkomst.

DET BLE mor Astrid, uten å foreta seg noe, som reddet både Ruth og Jan fra deportasjon. Og mannen Herman. Simpelthen fordi hun var «arisk».

Mens arrestantene satt på pinebenken i Allehelgens gate, oppsto det nemlig usikkerhet blant politifolkene om arrestordren egentlig omfattet halvjøder. Etter å ha konferert med det tyske sikkerhetspolitiet Sipo, ble det bestemt at halvjødene skulle settes fri.

En etter en ble de «sortert». Da det lakket mot kveld kunne Ruth og Jan gjenforenes med sin mor hjemme i Nordre Fosswinckels gate. Tretten andre gikk også fri.

Vilma Huszar ble stående igjen med ni andre fulljøder. Blant dem Cecylie Müller med sine to barn Berta på ti og Oskar på 14 år. Og småbarnsmamma Ida Becker med sin lille gutt.

Samuel Becker ble aldri to år gammel.

TENÅRING: Ruth Kaminka i krigsårene. FOTO: PRIVAT
ARREST: ¿ Jeg husker at jeg tenkte at nå kommer jeg til å bli sittende i arrest til krigen er over, sier Ruth Kaminka Alsaker. FOTO: ANETTE SCHIVE
Anette Schive