Kanskje det var været, eller kanskje vi rett og slett er litt bortskjemt med kultur her i Bergen nord. Men det vesle publikummet stod ikke i forhold til kvaliteten på det vi fikk se. For dette var i mesterklasse.

Nasjonal helligdom

Forestillingen ble fremført av skuespiller og litteraturviter Adele Lærum Duus, som selv har satt sammen og dramatisert stykket.

– Jeg er opptatt av historien bak nasjonalikonet Henrik Wergeland, sier hun til Åsane Tidende etter forestillingen.

– Jeg bygger veldig mye av forestillingen på biografien Yngvar Ustvedt skrev («Henrik Wergeland: en biografi». Gyldendal, 1994). Den er veldig god og balansert, og står fortsatt som en påle.

Muslim?

– Han tok ham litt ned fra pidestallen?

– Ja, men samtidig viste han oss mennesket Henrik Wergeland. Han var en person med en enorm varme, og tok alle for det de var.

– Var han muslim?

– Han sa han var det på slutten av livet. Jeg tror han mente at at alle religioner handlet om den samme guden — noe han er inne på i det enorme diktverket «Skabelsen, Mennesket og Messias», som han skrev da han var 22 år.

Bråkmaker

Forestillingen vi så begynner med at Adele Lærum Duus kler på seg vest og frakk, putter en nellik i knapphullet, setter seg til skrivebordet, tenner lys, skjenker seg et glass portvin, skåler med ingen og alle. Uten at hun har sagt et ord, blir hun Henrik Wergeland foran oss - lys levende. Han ser ut i luften, dypper pennen i blekket, skriver. Men noe mangler. Kanskje øyeblikkets inspirasjon?

Skrivesakene legges vekk, og han griper etter Morgenbladet. Ansiktsuttrykket blir fort et annet, i det han leser høyt: «Jeg har i retten påvist at han er en drukkenbolt, en bråkmaker og en fusentast. Henrik Wergeland er en løgner av rang, en mann full av den ekleste egenkjærlighet».

Stykket er skrevet av Jens Obel Praem, en prokurator (den tidens advokat) som Henrik Wergeland lå i en langvarig strid med.

Juleaftenen

Dette er bare en av mange konflikter Wergeland hadde med andre som Duus gir oss innblikk i gjennom sin dramatisering. Det blir slik ekte og levende teater, der vi både føler med ham og undrer oss over den blanding av naivitet, rettferdighetssans og mistenksomhet som synes å fargelegge dikterens møter med virkeligheten. For det er som dikter han alltid vil bli husket - ikke minst gjennom det gripende diktet «Juleaftenen», som avslutter den to timer lange forestillingen.

Dette diktet handler om jøden Jakob som ikke, tross den bitende stormen utenfor, slipper inn «i et kristent hus». Da de neste morgen finner ham frosset i hjel utenfor døren, gjør de narr av bylten han inntil døden knuget hardt til brystet.

Gripende

De tvinger de dødsstive armene hans fra hverandre, og ærendet hans avsløres: Han hadde reddet deres eget barn, Margrethe, fra å fryse i hjel - bare for å bli avvist på døren. Den fattige familien hadde satt barnet sitt ut til oppfostring «i legd» på en gård. På julaften hadde barnet «vandret av seg selv, foreldrene å gjeste». «O Gud har straffet oss! Ei stormens kulde, vår egen grusomhet har drept vårt barn» gråter faren da han får se det døde barnet sitt - med armene klynget rundt halsen på den døde jøden.

Etter den gripende diktopplesningen var det knapt et tørt øye tilbake i Storsalen på Kulturhuset.

Arrangør var Folkeakademiet Åsane .

Les mer på www.aasanetidende.no

Magne Fonn Hafskor
Magne Fonn Hafskor
Magne Fonn Hafskor
Magne Fonn Hafskor