Regnet falt lett på den stille grå fjorden. I det fjerne kunne folk i Vaksdal se en robåt på vei fra Olsnes. Styreren på Ulvsnesøy guttehjem hadde fulgt de tre om bord i båten med langkikkerten sin helt fra de kom ned Bruvik-dalen. Det var ikke vanlig å se fremmedfolk på de trakter.

De tre hadde gått fra basen på Geitrheimssetra noen timer tidligere. Den fem mann store sabotasjegruppen i Saborg hadde etablert basen en uke tidligere. Tilbake på seteren satt kameratene Karsten Torkildsen og Knut Knutsen.

Robåten hadde de fått låne av Olav Brudvik. Han var velvilligheten selv. Lite visste han at de tre var på vei til å rane banken på andre siden av fjorden.

Sverre Sivertsen, Kjell Molde og Per Knutsen landet på Sildaskjæret, bare 100 meter unna der Vaksdal Mølles monumentale mursteinssiloer tårner seg opp fra kaikanten. En bratt bakke går fra sjøen og opp til jernbanelinjen. På stasjonsområdet holdt tyske soldater vakt.

TILBAKE: Sverre Sivertsen (til v.) og Karsten Torkildsen utenfor den staselige bygningen i Vaksdal som huset Bruvik sparebanks filial. I 1945 trengte de penger til motstandsarbeidet, og utbyttet fra bankranet ble 20.000 kroner.
Tor Høvik

67 år senere er det ikke lett å finne plassen båten la til. Sverre Sivertsen, som er litt dårlig til bens etter kneoperasjon, står på en betongkai og ser noen store steiner han mener å kjenne igjen.

— Det må ha vært her. Vi rodde i land litt vekk fra det området, fortøyde båten og gikk opp mot banken.

Sverre gikk med en regnkappe.

Vi kneblet ham med rester av et gammelt morkent ullteppe vi hadde funnet på Geitrheimssetra på Osterøy. Den kan ikke ha vært god å få i munnen

— Den skulle skjule våpenet jeg bar. Men Stengunen (britisk maskinpistol) var likevel litt i lengste laget, derfor skrudde jeg løpet av og la resten av våpenet i båten.

— Du trengte ikke mer enn løpet for å kunne true, forklarer Karsten Torkildsen, som i 1945 ble igjen på Osterøy.

I dag er Bruvik sparebanks filial i Vaksdal nedlagt, men bankbygget står der fortsatt med sin imponerende inngangsdør i teak, og vitner om gammel storhet.

Rett før stengetid lørdag 16. mars 1945 gikk de tre ranerne inn døren. Her presenterte de seg som SS-ansatte med oppgave å sjekke låsemekanismen i hvelvdøren, men bankdirektør Johan Kvalvåg ante uråd og ba om legitimasjon.

— Da hadde vi ikke annet valg enn å plukke frem Lugeren og fortelle at banken skulle ranes, forteller Sverre.

De fikk låst inngangsdøren , og hjelpekassereren ble bundet.

— Vi kneblet ham med rester av et gammelt morkent ullteppe vi hadde funnet på Geitrheimssetra på Osterøy. Den kan ikke ha vært god å få i munnen.

Direktøren skulle vise dem til rette. Han fikk, uten at ranerne oppdaget det, trykket på en alarmknapp til etasjen over, der gamle-banksjefen og tidligere lensmann R.W. Kvalvåg bodde. Han tok en rusletur ned i banken.

— Vi drev og fylte penger i vesken da det plutselig sto en gammel gubbe i lokalet. Så vi måtte binde og kneble han og.

Utenfor bankdøren begynte det å fylles opp med folk som undret seg over hvorfor banken hadde stengt så tidlig denne lørdagen. Direktøren for Vaksdal Mølle, Åge Kristoffersen, og Ingolf Faugstad fra Vaksdal Trevarefabrikk hadde begge ærender i banken og sto og hamret på døren.

Oppe i banken ble det uro. De skjønte de hadde liten tid på seg. Bankdirektøren ble bundet og kneblet i all hast.

— De begynte å banke og herje, og det ble litt ubehagelig. Vi gikk ut bakdøren og tok oss ned til fjorden igjen.

De som sto på utsiden skjønte etter hvert at det var snakk om et bankran. Henry Hansen, som hadde besøkt søsteren, ble vitne til tre karer i full fart på vei mot Sildaskjæret. En av dem på utsiden sa at han hadde gevær, og kunne skyte de tre ranerne, men det kom i praksis ingen hindringer i veien for bankranerne, som rømte over fjorden i robåten, samme veien som de kom.

Bankranerne kom seg unna , politiet ble varslet så snart de tre i banken kom seg løs. De skal visstnok ha brukt litt mer tid på dette enn nødvendig, da de skjønte at ranerne tilhørte motstandsbevegelsen.

Dette var ikke Sverres første ran. To uker tidligere sto han sammen med Kjell Molde, Knut Knutsen og Haldor Øvredal utenfor Fana Sparebanks filial på Wergeland.

— Vi hadde sommerfugler i magen og var selvfølgelig nervøse, men da vi satte i gang, roet nervene seg, forteller Sverre.

Fana Sparebank driver filialen i samme lokaler som i 1945. Sverre og Karsten, de to gjenlevende sabotørene, diskuterer aksjonen slik gamle kjuagutter ofte gjør, med en blanding av alvor og spit. De kjenner seg ikke helt igjen.

— Det er ikke helt samme inngangen, jeg mener inngangsdøren var litt lenger nede, sier Karsten.

KANSKJE HER: Kanskje her: 67 år senere er det ikke lett for Karsten Torkildsen (til v.) og Sverre Sivertsen å finne det eksakte stedet fluktbåten ble fortøyd.
Tor Høvik

Hans oppgave var å ringe til bankens hovedkontor etter at ranet var gjennomført. De tre ranerne var bevæpnet. Sverre hadde en Luger-pistol i lommen, Knut Knutsen hadde et par håndgranater, banken hadde full kasse og den skulle tømmes.

— Vi kom inn i banken i 12-tiden. Jeg gikk til kassen, viste pistolen og sa vi kom fra motstandsbevegelsen og at vi trengte pengene i kassen til arbeidet vårt. Dere må unnskylde oss, men vi må dessverre binde dere, forteller Sverre.

De to i banken ble bundet i baklokalet og fikk knebler i munnen. Alt gikk stille og rolig for seg, slik Sverre husker det. De to bak skranken opplevde det på en litt annen måte. Per J. Tønjum, som var assistent ved filialen på Minde, forteller i Fana Sparebanks historie:

«Jeg satt og skrev på maskin da jeg hørte noen kom inn i lokalet. Da jeg snudde meg, så jeg en mann som hoppet over skranken. Vedkommende nærmest ropte at de var fra den norske motstandsbevegelsen. Han virket noe nervøs og hadde en pistol i hånden, så jeg fant det best å forholde meg rolig.»

De tre ranerne fant 21.000 kroner i kassen, men hadde håpet å finne mer. Tønjum forteller:

«De spurte om vi hadde penger andre steder. Dette benektet vi, vel vitende om at et større beløp var i gitterskapet i kjelleren.»

Mens ranet pågikk, marsjerte en tropp tyske soldater forbi filialen på vei opp til Storetveit.

— Vi ble litt forskrekket med en gang, men forsto raskt at det ikke var oss de jaktet på. De sang «Wir fahren gegen Engeland,» forteller Sverre.

Før de forlot banken, ble de ansatte truet med at det ville bli kastet inn en håndgranat dersom noen den første halve timen gjorde forsøk på å varsle politiet.

Så dro ranerne sin vei, hver til sitt.

— Jeg tok bussen hjem. Knuten tok pengene og overleverte dem samme dag til en annen i Saborg.

Karsten meldte fraom at ranet hadde vært vellykket.

— Det skjedde fra en telefonkiosk på Nøstet. Jeg skulle ringe banken slik at de som var bundet kunne bli frigitt, forteller Karsten.

Det siste var det ingen grunn til bekymre seg over. De to klarte etter en del strev å komme seg løs på egen hånd og fikk selv varslet politiet. Tønjum skriver i sin beretning i bankens historie at de ba ranerne om å sende en kvittering:

«Noen dager senere mottok filialen en kvittering for beløpet, underskrevet en verselinje fra et dikt av Rudolf Nilsen.»

Noen år senere, da Fana Sparebank ga ut sin historie, skrev Øvredal sin versjon av ranet. Han avsluttet med følgende:

«Med til historien hører kanskje også at etter krigen drev jeg sammen med to andre Øvredals Møbelfabrikk i Os, og på grunn av god service 1. mars 1945 (ransdagen), benyttet fabrikken Fana Sparebank som sin eneste bankforbindelse».

Ranet på Minde var omtalt i Bergens Tidende dagen etter:

«Revolverbanditter røver på høylys dag Fana Sparebanks filial på Minde», lød overskriften. Artikkelen forteller at Fana på ny har hatt besøk av revolverbanditter.

«Det var ved middagstider i går at tre umaskerte menn, hvorav minst den ene var utstyrt med pistol, trengte seg inn i bankens lokaler og truet filialens to tilstedeværende funksjonærer, kassereren og en kontorist til å utlevere kontantbeholdningen. Funksjonærene ble ført inn i et bakværelse, kneblet og bundet, hvorpå banditten forsvant med kassens innhold.»

Vi vet ikke sikkert hvorfor B T skriver at Fana på ny har hatt besøk av revolverbanditter, men trolig handler det om Saborgs aksjon på Nesttun en knapp måned tidligere, 4. februar. Da ble kommunehuset angrepet, og formålet var å ødelegge folkeregisteret som tyskerne trengte for å skrive ut ungdommer til arbeidstjeneste.

— Vi fikk med oss deler av folkeregisteret og en mengde rasjoneringskort. Dette ble plassert på avtalt sted. Senere fikk vi vite at papirene ble funnet kort tid etter. De av våre som skulle hente dem sviktet fullstendig, forteller Karsten Thorkildsen.

Han var en av de tre som var med på den aksjonen.

Også denne aksjonen ble omtalt i BT under overskriften: «Fana folkeregister stjålet av revolvermenn».

Karsten og Sverre har vært bestevenner siden de tidlig på 30-tallet møtte hverandre i Telthussmauet under Skansedammen. I 1944 ble de tatt med i illegalt arbeid, først med utdeling av aviser, men det ble raskt langt mer alvorlig.

— Det var aldri noe tvil om vi skulle være med. Spenningen lokket selvsagt, men det var også viktig for oss å kunne være med å gjøre noe aktivt, sier Karsten.

bankranere10.jpg
TOR HØVIK

Etter ranet på Minde ble det fort klart at de unge sabotørene måtte i dekning. Det ble organisert tur for fem av dem til Osterøy, først tog til Garnes, så ferge over til Haus og deretter med kjentmann opp på fjellet. Karsten og Sverre husker ikke alle detaljer fra oppholdet på øyen, men i Osterøy Bygdebok heter det at de fem ungdommene i flere dager måtte klare seg uten noen form for hjelp.

— De fant noen støler, men der var det verken ved eller noe å koke maten i. I en av stølene var det litt muggen havregryn, og etter hvert dukket det opp en rusten kasserolle. Så ble det et beskjedent måltid, forklarer Karsten.

Men hjelpen var ikke langt unna. Bygdeboken forteller hvordan Asbjørn Hartveit fikk i oppgave å hjelpe guttene.

«Dagen etter kom det fem svoltne og forfrosne ungdomar som då hadde lege i dekning ei vekes tid mest uten mat. Han tok dei med opp til Geitrheimssetra som ligg godt gøymt mellom Melesetra og Solbjørgsetra. Her burde dei vera trygge.»

Etter ranet på Vaksdal bar det på ny opp til Geitrheimssetra, men det skulle vise seg at det ikke lenger var et trygt sted å oppholde seg. En drøy uke etter ranet kom razziaen.

Bakgrunnen for den var flere hendinger som satte tyskerne i alarmberedskap. Et engelsk transportfly fløy innover Nordhordland og slapp last til de norske styrkene i Bjørn West. Det ble sett skispor utenom de vanlige turløypene. Det gikk også rykter om folk som forsvant innover fjellet, slik de fem fra Bergen hadde forsvunnet til fjells. Den tyske overvåkingstjenesten konkluderte med at noe var i gjære, og palmelørdag ble en patrulje på seks-syv soldater sendt innover fjellet fra Njåstad.

Jeg måtte bruke foldekniv. Hånden min så ikke ut! Dere skulle sett! Vi tok båten og rodde til Trengereid. Per var fortsatt i undertøyet

Dagen etter kom de igjen og tvang hytteungdommer til å vise vei til ulike hytter og støler i området. En gruppe nærmet seg Geitrheimssetra. De fem forberedte påskemiddagen, et lam var brakt opp dagen før og var nesten ferdigkokt.

Men det ble ikke noe påskemåltid. Patruljen åpent ild og ungdommene flyktet hals over hodet, en i bare undertøyet, en annen i tøysko. I flukten kom de fra hverandre. Kjell Molde måtte kaste seg utfor et berg etter å ha gått seg fast. Han kom seg ned til veien, istykkerrevet og desperat, stjal en sykkel og kom seg unna. Knut Knutsen gikk seg også fast, men han kom seg ikke unna og ble tatt av tyskerne. Karsten Torkildsen forteller:

— Jeg var stasjonert som vakt litt ovenfor hytten. Så hørte jeg et skudd som hvinte rett over hodet. I kikkerten oppdaget jeg en person som krøket seg ned ved en stein et stykke unna. Han så mot oss. Jeg skjøt en salve med maskinpistol over dalen. Vi hadde da observert trafikk på stølen et stykke bortenfor, men vi var litt usikre på hva det var, fordi det jo var påske og mye folk i fjellet. Det kunne også være Sipo som tvang folk foran seg.

De tre som fortsatt var samlet fikk tatt seg ned til Havrå, der fant de en robåt, som var lenket rundt rangen med en stålwire.

— Jeg måtte bruke foldekniv. Hånden min så ikke ut! Dere skulle sett! Vi tok båten og rodde til Trengereid. Per var fortsatt i undertøyet.

Der gikk de over Gullfjellet , ned til Samnanger og derfra over Kvamskogen til Norheimsund. De hadde kjente i Øystese, og lå i dekning på en støl der i noen dager før de tok rutebåten til Bergen. Den ble alltid kontrollert av tyskerne ved anløp i Bergen. Denne gangen dukket ikke tyskerne opp fordi kapteinen hadde varslet at båten var en time forsinket.

— Da vi kom til korrekt tid, var det ikke kontroll og vi kom oss usett i land. Vi hadde fortsatt ekte pass, men vi visste jo ikke om vi var ettersøkt, sier Sverre.

Etter noen dager i dekning, ble de hjulpet videre til Bjørn West i Matrefjellene.

— I ettertid fikk jeg vite at vi var etterlyst på en plakat, men jeg har aldri fått fatt i den, sier Karsten.

Karsten og Sverre opplevde en rekke trefninger med tyskerne de siste ukene av krigen. Da krigen var over, ble Bjørn West-soldatene kommandert til Bergen. De første nettene sov de på Bergen Katedralskole, deretter på Fridalen skole. De holdt vakt i Tinghuset, Telegrafbygningen og andre steder.

Etter krigen dro Sverre til sjøs. Han var medlem i NKP sin ungdomsorganisasjon, men forsvant ut under Furubotn-oppgjøret i 1949.

— Jeg husker at da jeg kom til Statene så fikk jeg aldri komme i land. Jeg var ofte den eneste på båten. Det kom «immigration» om bord og de bare ga beskjed om det. Men jeg fikk jo aldri vite hva de visste.

Også Karsten var med i NKP sin ungdomsorganisasjon, og ble tillitsvalgt i feieravdeling i Norsk Kommuneforbund, senere var han med å danne egen fagforening, Bergens skorsteinsfeieres forening.

Det er ingen tvil om at Sverre Sivertsen og Karsten Torkildsen løp en stor personlig risiko gjennom de aktivitetene de var med på. Få dager etter at Folkeregisteret ble tatt, ble Bergens befolkning gjort oppmerksomme på følgende melding, gjengitt på førstesiden i Bergens Tidende:

«Alle forbrytelser uten unntakelse hvor det gjøres bruk av skytevåpen eller sprengstoff eller trues med det, hører under den militære straffelov og blir pådømt ved særdomstolen.»

I praksis innebar dette å bli dømt ved militær standrett, noe som uten unntak endte med dødsstraff og umiddelbar henrettelse. Vinteren 1945 ble en rekke såkalte norske terrorister henrettet. Dommene og henrettelsene ble referert i Bergens Tidende.

- Det kunne gått gale. Vi lurte på hvordan vi ville takle det dersom vi ble tatt, og i årene etter krigen har jeg tenkt mye på det. Knut Knutsen ble jo tatt på Osterøy, fraktet til byen og behandlet som en av de store sabotørene. Han ble torturert, men overlevde. Vi var selvsagt nervøse for hva som ville skje dersom vi ble tatt, og vi visste jo at dersom vi ble tatt med våpen, så hadde vi ikke store sjansene for å overleve, sier Karsten.

— Vi hadde også familiene våre å tenke på. Stapo (Statspolitiet red.anm.) var jo hjemme hos oss i Steinkjellergaten flere ganger de siste månedene av krigen og ville vite hvor jeg var. Heldigvis visste ikke min mor noe. Men presset var jo der for oss også. Det var ubehagelig å vite at de der hjemme også var utsatte.

Karsten sier det i perioder har plaget ham også etter krigen.

— Det var jo nære på flere ganger, og når tankene kverner i hodet, får du ikke sove.

Han roser kameratskapet i Bjørn West.

— Vi har møttes en gang i måneden og hatt et støtteapparat gjennom det. Dessuten har jeg fått mye støtte fra min kone, som har vist stor forståelse. Det må til dersom man skal komme seg gjennom dette noenlunde lytefri, sier Karsten Torkildsen.

PÅ TOKT: Her et bilde av Bjørn West-soldater under krigen, med de tre Saborg-guttene fremst – Sverre Sivertsen, Karsten Torkildsen og Per Knutsen.