• «Uverdig» er et sterkt ord, men det er dekkende for forholdene på post 1 på kreftavdelingen på Haukeland. Jeg har sagt til meg selv: Her kan jeg aldri dø.

Dette sier Gro Oddveig Ness (41).

Siden hun fikk vite at brystkreften hadde spredt seg til lungene, har hun vært innom Avdeling for kreftbehandling og medisinsk fysikk på Haukeland Universitetssykehus mange ganger. Hver tredje uke i 2003 fikk hun cellegiftbehandling der, og hver gang var hun innlagt noen dager. Nå er hun bra, men vet at hun kommer til å bli syk igjen.

— Jeg vet at jeg kommer tilbake til post 1, og lokalene gjør tanken på det verre, sier hun.

Gro Oddveig forteller om hvordan hun opplevde forholdene på avdelingen. Hun forteller om varme rom, stillestående luft som gjør at lukten av sykehusmat blir hengende i timevis, og om at det eneste som skilte henne og nabopasienten var et nattbord. Videre om styret med å få stativet med cellegiftslangen med seg mot det felles toalettet, for så oppdage at det var opptatt.

- Nedverdigende

— Det første halvåret ble jeg veldig dårlig av cellegiften. Men selv om man er så dårlig, ønsker man å ta seg best mulig ut og beholde verdigheten. Jeg ønsket ikke å ha besøk mens jeg var innlagt på avdelingen, jeg ville ikke at mine nærmeste skulle se meg i den situasjonen, i de fæle omgivelsene, sier Gro Oddveig.

Hun forteller også om manglende besøksrom og samtalerom. Barna hennes, som nå er syv og ti år, var aldri på avdelingen. Hadde de vært det, hadde det ikke vært noe egnet rom for dem der.

— Barn som pårørende må også bli tatt hensyn til, sier hun bestemt, og forteller at hun har valgt å være helt åpen om sykdommen både overfor barna men også overfor venner, skolen og foreldrene til medelevene.

— At jeg har uhelbredelig kreft, fikk jeg og mannen min vite på et undersøkelsesrom. Legen satt på sin stol, vi på hver vår besøksstol, og sykepleieren som var med, måtte sitte på undersøkelsesbenken. Det var så sterilt, så nitrist!

- De ansatte gjør en god jobb

Gro Oddveig har skrevet et leserinnlegg som står på trykk i dagens BT. Her skriver hun at «uverdig» er et passende ord på post 1.

— «Uverdig» er et sterkt ord, men det er dekkende. Situasjonen føles også ydmykende. Jeg har sagt til meg selv at jeg aldri kan dø på post 1, sier hun bestemt.

41-åringen understreker at det er lokalene hun er sterkt kritisk til.

— Jeg har en veldig tillit til dem som jobber på avdelingen. Jeg har opplevd at behandlingen jeg har fått, virker, og jeg ser at de ansatte gjør en god jobb. Men jeg tror de kunne gjort en enda bedre jobb dersom lokalene hadde vært mer egnet. Slik som de er nå, hindrer det behandlerne i å yte best mulig, og at arbeidstilsynet nå setter ned foten, sier mye. Hadde det eksistert et pasienttilsyn, hadde bygget vært stengt, sier hun, og etterlyser politisk handlekraft.

Hun mener bygget er ubrukelig som sengepost, og spør retorisk om det er dette tilbudet man vil gi en kreftpasient i 2005.

- Politiker i nabosengen?

— Situasjonen er en konsekvens av skeiv fordeling av helsekroner i Norge. Jeg tror virkelig at ledelsen i Helse Bergen har nytt kreftbygg høyt på prioriteringslisten. Men post 1 har vært unntakstilstand i ni år nå, og hva må til for at det skal skje noe? En stortingspolitiker i nabosengen?

— Som kreftpasient bruker man alle kreftene på å overleve, man kjemper så mye for livet sitt. I en slik situasjon som den man opplever på denne avdelingen er det vanskelig å bevare håpet. Og håp er viktig når man er kreftsyk, sier Gro Oddveig.

Møt Gro Oddveig Ness i BTVs sendinger klokken 17.30, 18.30 og 23.40.