Hestepærene talte sitt tydelige språk. Nissen var endelig flyttet inn i Jakobsfjorden på Bryggen, og han kom til hest. Litt skummelt syntes nissen, Magnus Hamsund, for han er blitt litt stiv og støl på sine gamle dager. Neste år skal han komme på traktor, sier han.

Men her var han, med klokke på veggen, fjøskrakk, klaffebord og en rødbrun skuvseng med halm i borte i kroken. Ja, til og med en hylle med tranflaske har han oppe på veggen. Alle voksne som drister seg inn i nissehulen hans må ta en skje tran, truer han. Han er bare litt lei seg for at han har glemt potten.

Jentedyner og sengehalm

— Har dokker en potte hjemme til meg? spør han der han sitter, men får ikke noe svar fra ungene. De står rundt stolen og bare ser, foreløpig. Plutselig er det en som spør: Hvorfor har du gress i sengen?

Nissen forklarer at han ikke har noen pute og dyne, derfor må han ha halm i sengen, men kanskje mødrene deres kan strikke en dyne til meg, foreslår han.

Det utvikler seg en nissediskusjon om senger og dyner og det viser seg at noen har stigeseng, noen har to dyner og noen har jentedyne. Det er flere som har jentedyner.

Strikketeppe til nissen

Det er ikke sikkert at nissen Hamsund er så kjent med jentedyner, men det er tydelig at han kan snakke med barn. Så to Sofier, Henriette, Karoline, Kaia og Magnus i alderen tre til fem fra Fløen barnehage har en fin stund hjemme hos nissen. De synger til og med en julesang for ham før de går.

Da har de drukket rødbrus, spist pepperkaker, og tødd skikkelig opp. Og Magnus som hele tiden har holdt seg i nærheten av nissesengen, og lurer litt på dette med halmen, sier plutselig til den rødkledde i stolen at hans mor kan strikke et teppe til ham. Det blir nissen glad for å høre, selvfølgelig. Og ungene lover at de skal tegne og skrive brev til nissen når de kommer tilbake til barnehagen. Og dermed rusler de videre til Pepperkakebyen. Og en ting er de enige om, det var en ekte julenisse. Det kunne de se, for han hadde ingen maske på.

Rune Sævig