FRED IVAR UTSI KLEMETSEN (foto)

I det vesle brevet forteller Ragnhild Steinnes Romøren (8 1/2), Helene Sæle Tveit (snart 9), Magdalena Cohen Stjernberg (9) og Marthe Leknes (9) den dramatiske historien om hegrefuglen som de fant i viken nedenfor Ytrebygdsvegen ved Straume bro.

Dramatisk funn

Sammen med ornitolog Arild Breistøl fra Universitetet i Bergen tar vi turen til Straumesvingen for å snakke med jentene, i et forsøk på å finne ut mer om den stakkars hegrens endelikt.

For å vise oss hvor de oppdaget den døde, balanserer fuglefinnerne pluss Magdalenas far Roger Stjernberg forsiktig på stien under Straume bro og bort til en liten mur ved vannkanten.

— Der borte fant vi han, på vei hjem fra skolen. Først bare sto han der dønn stille helt nede i vannkanten. Lenge, i minst en halv time. Og han så veldig syk ut, med hodet nedi halsen. Men så måtte vi gå hjem. Og neste dag lå han bare der ute i vannet. Magdalena visste at han kom til å dø, sier Ragnhild alvorlig og peker over mot andre siden av strømmen.

Dønn stille fiskejeger

— Tror du at han døde av fugleinfluensa? spør Magdalena forsiktig.

— Nei, det tror jeg ikke. Unghegrer overvintrer nemlig i England, der det fremdeles er liten sannsynlighet for å bli smittet av fugleinfluensa. Smittefaren er mye større om den hadde fløyet fra det østlige Europa, forklarer Breistøl.

— Kanskje den hadde spist noe giftig, da? foreslår Ragnhild.

— Nei, det er nok heller ikke så sannsynlig. Faktisk er det ikke engang sikkert at det var den samme gråhegren dere så dagen før som den som lå død her dagen etter. At den sto helt stille og hadde hodet nedi halsen er nemlig slett ikke noe sykdomstegn. Hegrer står ofte dønn stille, i opptil flere timer, når de jakter på fisk. Det er også helt vanlig at de trekker den lange halsen sin ned mot brystet når de hviler seg. Gråhegren dere så første dagen kan ha fanget fisken den jaktet på og deretter fløyet sin vei. Og så har en annen og syk fugl forsøkt seg på fiskefangst samme stedet dagen etter - uten hell, antyder ornitologen og ser nøye bort i viken med kikkerten sin.

Spist av ørn eller ugle?

Men tredjeklassingene er skråsikre på at det var samme fugl de så begge dagene.

— Den var litt spesiell, for den var svart innerst på nebbet, forklarer Helene.

— Da var det en ungfugl. Den ble nok født sent i fjor og har overvintret her. Og med den strenge vinteren vi har bak oss, har den ikke klart å fange seg nok mat. Derfor har den sannsynligvis sultet i hjel, forklarer fuglespesialisten.

— Den kan i hvert fall ikke ha frosset i hjel, så mange fjær som den hadde. Og fjær varmer jo godt. Men om den var syk, så var det jo bedre at den døde sånn med en gang istedenfor å være syk og lide lenge, trøster Helene seg.

— Og dagen etter at den var død, var den borte vekk. Kanskje en ørn kom og spiste den? Eller en ugle? Det er både rev og mink her også, kanskje en av de spiste den døde fuglen? Firkløveret har mange forslag til hvem som kan ha forsynt seg med det store fuglekadaveret.

— Det er nok verken ørn eller ugle. Men kanskje reven, mener Breistøl.

Meld fra om døde fugler

— Hva skal vi gjøre nå, da? Skal vi komme ned hit hver dag og mate hegrene med fiskefingre, spør pappa Roger lurt.

— Neeei! Da må vi heller fange småfisk, padder og rumpetroll og sånt. Ikke fiskefingre! Magdalena ser oppgitt på faren.

— Og nå er det ikke så kaldt lenger. Gråhegrene som har greid seg til nå, klarer nok å fange nok mat til å overleve, smiler ornitologen.

— Men tror du at fugleinfluensaen kommer til Norge? spør Helene alvorlig.

— Ja, dessverre. En god regel er derfor å ikke ta på døde fugler, men heller gi beskjed om funnstedet. Sånn som det dere har gjort ved å sende brev til avisen, skryter Breistøl.

På vei tilbake under broen kommer det fra de hinkehoppende og nå litt mer fuglebevisste småjentene:

— Du som kan alt om fugler, vet vel hvilken fugl det er som ikke legger egg?

Breistøl tenker seg om - lenge, men må gi seg til slutt.

— Vin due t, selvfølgelig! Fnis, fnis ...