Vaffellukt blandet med trillende latter slår imot meg idet jeg kommer inn døren i Klaus Hanssensvei 16.

— Velkommen til oss!

Jeg blir møtt av Elsa Myhrstad Vevles blide ansikt. Hun er leder for Fredheim, og har vært med siden begynnelsen for 20 år siden. Egentlig skulle hun bare være på Fredheim i ett år - nå har det blitt nitten flere enn hun planla.

Elsa viser vei rundt i huset. Potter, kanner og korger, fat, boller og lysestaker i keramikk står sirlig plassert på store hyller langs veggene. I en krok står en korg med små tøynisser. På en sidevegg henger det tøybilder med englemotiver. Alt er laget på Fredheim.

For hjemmeboende

Aktivitetshuset er beregnet på hjemmeboende innenfor psykiatrien fra hele Stor-Bergen. Alle kan komme og gå som de vil innenfor husets åpningstider. Fredheim har cirka 4000 besøk i året, fordelt på rundt 150 brukere. Brukerne er i alderen 20-80. Hovedtyngden er i aldersgruppen 30-60.

I stuen sitter deltakerne på keramikkurset og venter på at kurset skal begynne.

— Jeg er så spent på hvordan fatet mitt har blitt! sier en.

Fredheim tilbyr kurs i engelsk, maling, sying, keramikk og matlaging. De har også en fast turgruppe, svømmegruppe og sanggruppe, i tillegg til mye annet.

Berit Tveit og Anne-Britt Natås er ofte på Fredheim. Det betyr mye for dem.

— Jeg vet faktisk ikke om jeg hadde vært i live om jeg ikke hadde gått hit, sier Berit og ser på de andre med alvorlige øyne.

— Flere av oss hadde i alle fall vært på institusjon om det ikke var for Fredheim.

De andre brukerne nikker.

— Jeg venter på torsdagen hele uken. Sykurset gir meg inspirasjon, og jeg klør i fingrene etter å fortsette når jeg kommer hjem. Hva skulle vi ha gjort hvis vi ikke hadde Fredheim? Hjemme grubler vi bare. Hvis vi kun hadde gått hjemme, er jeg overbevist om at flere av oss hadde vært innlagt, sier Anne-Britt.

Det banker på døren. Et forsiktig hode titter frem og ser spørrende på forsamlingen. Elsa forsikrer at det bare er Bergens Tidende som er på besøk. Kvinnen synker ned i en stol. Hun smiler. Fredheim gir brukerne trygghet.

— Jeg er ofte redd når jeg er ute blant folk, men her tør jeg være. De som er her vet at hvis jeg er litt rar en dag, så er det fordi jeg er dårlig. Og de forstår meg, sier Anne-Britt.

Det er tre fast ansatte på Fredheim. Brukerne setter stor pris på dem.

— Vi føler at de ansatte respekterer oss, og at det ikke er noen forskjell på oss og dem, sier Berit.

— Du blir akseptert for den du er, og er alltid velkommen. Folk blir glade for å se deg når du kommer inn døren, sier Anne-Britt.

Har hjulpet mange

Elsa Myhrstad Vevle er sikker på at de har hjulpet mange opp gjennom årene. Brukerne lider av forskjellige diagnoser, alt fra angst og depresjon til schizofreni.

— Det er mange som har blitt friske av å være her. Jeg tror det er positivt at de får et nettverk, og får ta del i et fellesskap. I tillegg får de tilbake troen på seg selv.

Berit er enig.

— Fredheim har gitt meg en vekst på alle måter. Jeg føler at jeg har kommet videre, og livet ser ikke like mørkt ut.

I stuen står det et piano. En eldre mann setter seg på krakken og tryller frem de vakreste toner. En ung jente står i døren og smiler. Lurer på hva som skjer. De andre ler, og forteller igjen at avisen er på besøk. De ber henne fortelle hvordan hun har det på Fredheim.

— Det er veldig fint her. Vi ler mye og har det fint sammen. Jeg kan anbefale det til alle. Særlig til unge. De som går her er koselige, men det skulle ha vært flere unge, sier hun.

En eldre kvinne legger seg ned på sofaen for å hvile litt. Hun ser redd ut, men ingen stiller spørsmål. Det bare er slik.

— Andre kan misunne oss, for vi slipper å ta på oss en maske. Vi kan tillate oss å være ærligere mot oss selv, sier Berit.

Fredheim er tjue år i år. I uke 17 skal dette feires. Da skal brukerne stille ut sine produkter. Det vil være åpent hus hele uken, slik at flere kan få lære Fredheim å kjenne. Brukerne anbefaler aktivitetshuset på det sterkeste.

— Psykisk syke får ofte mindreverdighetskomplekser. Fredheim gir oss selvfølelsen tilbake. Vi føler oss mer verdt som mennesker, og det er viktig. Alle mennesker er verdifulle - uansett hvor man er i livet. Verdi måles ikke ut fra hva man yter, men fra hva man er, sier Berit.