— Jeg hadde ikke vært på «Kvikk», og da var mitt tilfelle åpenbart uinteressant, sier den tidligere radarelektronikeren.

Arnt Olav Sellevold kan ikke fri seg fra mistanken om at både han og sønnen fikk kreft som følge av strålepåvirkning i Sjøforsvaret.

Da han hørte om granskningen som ble iverksatt etter «Kvikk», hadde store forhåpninger til at man endelig skulle komme til bunns i sammenhengen mellom radarstråling og helseskader.

- Forutinntatt

— Jeg så frem til at min historie endelig skulle bli registrert og sjekket. Men i spørreskjemaet som ble sendt ut, var det ikke noen rubrikk for andre enn de allerede bestemte båsene, «Kvikk» og radaren på Rødbergodden.

Granskningen ble presentert som en helseundersøkelse for alle tidligere ansatte.

— Jeg vil påstå at granskningen var forutinntatt. Man var tilsynelatende mer opptatt av å avgrense granskningen så mye som mulig, sier Sellevold til Bergens Tidende.

Han tjenestegjorde som radarelektroniker på fregatter i litt over to år, fra høsten 1983 til januar 1986.

— I tjenesten var jeg mye i nærheten av sendere av alle slag, ofte på steder der mye tungt elektronisk utstyr var komprimert på liten plass, og jeg jobbet også mye i nærhetene av antennene til senderutstyret.

Ingen restriksjoner

Sellevold husker ingen spesielle restriksjoner mot å nærme seg antennene.

— Jeg klatret i masten, for eksempel for å fotografere, uten å klarere om utstyret var på og uten å bekymre meg for noe som helst, sier Sellevold.

Eneste restriksjonen var at «de som ennå ikke hadde fått barn, ikke måtte gå for nær Sea Sparrow-antennen». Det var den sterkeste og mest konsentrerte luftvernradaren.

For fem-seks år siden fikk Sellevold sterke ryggsmerter. Tre år senere ble synet uklart. Da ble det funnet en storvokst svulst i nedre delen av ryggsøylen. Det viste seg å være en sjelden og sent-voksende «godartet» kreftform. Kirurgen som opererte mente den måtte ha vokst i mer enn ti år.

Sønnen fikk det samme

Året etter operasjonen ble Sellevolds yngste sønn, som da var ti år, også operert for det samme.

— Han hadde også en tid hatt ryggsmerter, og jeg kjente igjen symptomene. I hans tilfelle ble svulsten oppdaget tidlig og ble fjernet i sin helhet. Begge er helt friske i dag.

— Ingen kan naturligvis med sikkerhet slå fast hva som forårsaket sykdommen, og om den ville ha oppstått om jeg ikke hadde jobbet i marinen. Genetiske eksperter som har vurdert mitt tilfelle, er i tvil, men en skikkelig kartlegging kunne i alle fall ha brakt på det rene om det fantes en overhyppighet av slike krefttilfeller blant oss som har tjenestegjort på marinebåter eller andre steder i Forsvaret.

Sellevold har to sønner, og er usikker på hvilke konsekvenser hans tid i Forsvaret kan ha for dem.

— En avklaring ville for eksempel ha gitt større visshet i forhold til risikoen de må ha vært utsatt for, sier Sellevold.

Kommandørkaptein Wilhelm Koefoed ved Haakonsvern bekrefter overfor BT at den store kartleggingen som ble foretatt i 2004, var myntet på å få oversikt over misdannelser, og ikke tok mål av seg til å måle graden av kreftforekomst.