Førstelektoren ved Universitetet i Agder har skrevet fagboken Forbannede elskede unge sammen med NTNU-professor Britt-Marie Drottz Sjøberg.

I boken forteller tolv foreldre usminket om livet etter barna begynte med narkotika. Avhengigheten rammer ikke bare misbrukeren, men alle som står nær dem: Foreldre, søsken, besteforeldre. Tanter, onkler, venner.

— Å ha et barn som blir stoffmisbruker kan knapt sammenlignes med noe annet. Rusmisbruket blir en altoverskyggende bekymring, sier Høie.

— Mange foreldre ender i økonomisk og sosial ruin. Familier splittes, ekteskap går i oppløsning. Noen blir sykmeldt i lange perioder. De som klarer å arbeide, beskriver jobben som et fristed.

Les også:

Prater foreldre trill rundt

Foreldrene i Forbannede elskede unge kommer fra alle slags samfunnslag.

— Vårt inntrykk er at dette kan skje alle typer mennesker, selv om rusmisbruk også kan avspeile en problematisk barndom. Men bare de sterke står frem. De som orker og våger, sier Høie.

Hun beskriver første fase i misbruket som et puslespill, der foreldre får utdelt mange biter. Barnet forandrer oppførsel. Blir rastløs, tøffere, ustabil. Gir blaffen i skolen. Skifter venner og miljø. Prater mor og far trill rundt.

— Foreldrene får mange signaler, men skjønner dem ikke, eller orker ikke å skjønne. Det er vanskelig å skille vanlig ungdommelig og utagerende atferd fra ødeleggende atferd. Først når sannheten går opp for foreldrene, faller bitene på plass.

I ettertid sier de fleste at hadde de visst det de vet i dag, ville de ha tatt sjansen på å konfrontere barnet. Men den gangen var de redde for å støte barnet enda lenger fra seg.

Les også:

Angst og avmakt

Når foreldrene forstår hva som skjer, kommer de sterke reaksjonene, som vedvarer. En blanding av angst og frykt, skyld og skam. Sorg og avmakt.

— De lever i en uforutsigbarhet. Livet veksler mellom håp og skuffelse, men håpet endrer seg med utsiktene.

Foreldre opplever ofte møtet med hjelpeapparatet som upersonlig, og hjelpen som mangelfull og personavhengig. De føler at de i liten grad blir inkludert.

— De opplever at hjelperne ofte har bestemte forestillinger om hvorfor ting er blitt som de er blitt. At holdningen «du har skylden selv», skinner gjennom.

Høie sier at samfunnet må få øynene opp for at stoffmisbruk ikke er privatsak, sier Høie. Og hjelpeapparatet må i langt større grad dra veksler på erfaringene og kunnskapen til pårørende.

— Vi trenger en diskusjon om foreldrenes medvirkning i behandlingen. De er ofte ressurssterke mennesker med god kjennskap til sitt eget barns rusmisbruk og avhengighet, sier Høie.

— I form av sin erfaring er foreldre og pårørende et eget fagfelt innen rusfeltet. De har en kompetanse som må brukes i opplysningsarbeid både i skolen, utdanning og Nav, sier Høie.