Jan Tystad

— Jeg er fri. Her i London kan jeg endelig leve et normalt liv. I årevis var jeg slave hos sudanske familier, sier Mende Nazer.

Hun vokste opp i en landsby i Nubiafjellene, som ligger i det nordøstlige Sudan, men vet ikke selv nøyaktig når hun ble født. Mende tror hun var 12 år gammel da hun ble kidnappet og solgt til en rik familie i hovedstaden Khartoum. I syv år ble hun holdt som slave der og i 2000 ble hun sendt til London for å være slave i hjemmet til landets presseattaché, senere ambassadør Al Koronky.

Nå har Mende Nazer skrevet boken «Slave», sammen med den britiske journalisten Damien Lewis. Boken kom først på tysk og foreligger nå på engelsk. Den er gitt ut av Virago Press, som er en del av Time Warner-forlaget.

Kidnappet

— Vi ble vekket en morgen av at landsbyen vår sto i flammer. «Det er mujahedin», ropte far. Vi ble fryktelig redde og forsøkte å flykte. Hyttene brente, mujahedin skjøt og drepte dem som forsøkte å komme ut av landsbyen, men vi klarte det ikke fordi vi var omringet. Jeg ble grepet av en mann på hest og ble kidnappet sammen med 30 andre barn. Det var siste gang jeg så mine foreldre, forteller Mende.

Hun ble mishandlet og solgt av mujahedin til en slavehandler, som igjen solgte henne til ekteparet Rabah og Mustafa, som tilhørte overklassen i Khartoum. Der fikk hun ingen lønn, hun måtte gjøre alt husarbeidet og passe barna. Rabah var en brutal kvinne, som slo slaven hver gang hun var misfornøyd med den minste ting. En gang brente hun den ene armen til Mende med en varm stekepanne, men nektet å ta henne med til lege.

Mende ble etter flere år sendt til Rabahs søster Hannah i London. Hun var diplomatfrue og trengte hushjelp da hun fikk barn, men også i dette huset ble Mende behandlet som en slave. Hun fikk ikke lov å gå ut, uten at hun var sammen med en av de voksne i huset. Hun lærte ikke engelsk og måtte arbeide fra tidlig om morgenen til sent på kveld.

Lykkelig

I dag er Mende Nazer en lykkelig, ung kvinne. Hun fikk hjelp av en nuba-mann i London og klarte å rømme fra slavetilværelsen. En ren tilfeldighet gjorde at hun traff en svart torghandler som forsto henne da hun snakket arabisk, og kjente folk fra nuba-stammen. En fluktplan ble lagt og flukten gjennomført.

Vi traff henne på kontorene til Time-Warner. Mende kom fra en tur til New York, der hun presenterte boken. Hun var vært fri i over tre år, fått politisk asyl i Storbritannia og lært seg å snakke godt engelsk. Hun trenger ingen tolk lenger.

Mende Nazer er lav av vekst og tynn, noe som skyldes at hun bare fikk spise rester hos slaveeierne i Khartoum og London. Når hun smiler, og det gjør hun ofte, lyser ansiktet opp.

— Jeg har det godt nå. En jødisk mann, som flyktet fra nazistene i Tyskland før den annen verdenskrig, leste boken og ble så beveget at han tok kontakt. Min historie minnet ham om hans tid som flyktning i England og det førte til at han og konen har gitt meg et sted å bo. Det er et trygt sted, jeg vil ikke gi adressen dit til noen. Jeg er fortsatt redd for å bli kidnappet. Sudan-regjeringen er mektig og har sine spioner også her i London.

— Den jødiske familien, og mange andre, har hjulpet meg og vist meg at det finnes gode mennesker. Som slave møtte jeg bare onde mennesker som plaget og såret meg hele tiden.

Tapte år

— Hva var verst med slavelivet?

— Det var alle de tapte årene. Da jeg var liten jente levde jeg sammen med min familie. Vi var ikke rike, men vi hadde noen kyr, nok til at vi overlevde. Far brukte de pengene han hadde til å skaffe meg utdannelse. I vårt område måtte vi betale læreren for å få gå på skole. Fars og min drøm var at jeg skulle bli lege, men slik gikk det ikke. Nå tror jeg ikke jeg blir god nok i engelsk til å få all den utdannelsen som trengs for å bli lege, i stedet håper jeg å bli sykepleier, sier Mende.

Frihet

Da hun ble reddet høsten 2000, kunne hun ikke snakke engelsk. Hun hadde ikke hatt lov til å gå ut og ikke snakke til andre enn familiemedlemmene og barna.

— Da jeg kom ut og møtte briter var det vanskelig å vite hvordan jeg skulle opptre. Jeg ble tatt med på kafé og pleide å samle inn kopper og tallerkener og gå inn på kjøkkenet for å vaske dem opp. Det måtte jeg jo slutte med, sier Mende med et smil. Hun hadde vært vant til å lytte ved dørene, det måtte hun også slutte med. Hun måtte lære engelsk og hun måtte lære seg alle regler for hvordan man oppfører seg i en moderne storby. Nå kan hun opptre overalt.

Familien

— Hva skjedde med familien din?

— De overlevde angrepet på landsbyen og jeg har snakket med far, mor og en av brødrene på telefon. Jeg kan ikke reise til Sudan, da vil jeg bli arrestert og trolig drept fordi jeg har avslørt slaveriet, likevel håper jeg å kunne møte far og mor på et nøytralt sted. Jeg savner dem veldig.

Mende Nazer forteller at da hun flyktet fra diplomatfamilien, og flukten ble kjent gjennom intervjuer i Storbritannia, ble familien arrestert i Nubiafjellene og transportert til Khartoum.

— De ble fortalt at jeg var ulykkelig i London og at alle historiene om at jeg hadde vært slave var løgn. Foreldrene mine kjente ikke historiene, men var lykkelige over at jeg var i live. Myndighetene fortalte dem at de kunne få meg hjem til Sudan, hvis de bare undertegnet noen dokumenter. Verken far eller mor kan lese eller skrive, men de var så ivrige etter å få meg hjem at de undertegnet. De ble så intervjuet i sudansk fjernsyn hvor programlederen fortalte at alle historier om at jeg ble holdt fanget, var uriktige. Foreldrene bekreftet at de ønsket at jeg skulle komme hjem.

Samtidig ble min redningsmann, en sudansk flyktning i London ringt opp og truet av den sudanske regjering. Han forklarte at de ikke kunne true ham til taushet. Hans parti, som er i opposisjon til regimet i Khartoum, ønsker at det blir slutt på slaveriet og at regjeringen tillater meningsfrihet.

Frykt

— Føler du deg trygg nå?

— Jeg har fått mange gode venner som passer på meg. Likevel ser jeg meg rundt og jeg forteller vennene mine hvor jeg går og hvem jeg skal møte. Jeg føler meg ikke helt trygg fordi jeg vet hvor mektig de er, de som styrer i Khartoum. Jeg håper likevel at jeg skal få se familien min igjen utenfor Sudans grenser.

— Hva kan gjøres i forhold til slaveriet?

— Jeg håper at mange vil lese boken og at de vil si til sine politikere at de må gjøre noe med makthaverne i Sudan. Jeg tror andre land kan øve press for å stanse slaveriet.

Mende Nazer forteller at fortsatt blir barn kidnappet av gjenger og solgt som slaver i Sudan og at noen blir sendt videre til steder som London. Ingen vet hvor mange husslaver det er i London.

Gjengene som kidnapper, kaller seg «mujahedin» (frihetskjempere) og får operere fritt fordi de samarbeider med regjeringen Sudan og de roper «Allahu Akbar» (Gud er stor) når de angriper landsbyene.

— Du er fortsatt muslim?

— Ja, jeg ber hver dag. Men jeg forstår ikke at de som kidnappet meg kan gjøre det i Allahs navn. Han vil at menneskene skal være gode mot hverandre og ikke drepe hverandre. Deres Allah er ikke min, sier Mende Nazer til slutt.

LYKKELIG: - Jeg har møtt mange gode mennesker her i London, forsikrer Mende Nazer. Hun er lykkelig fordi hun klarte å flykte fra slaveri hos Sudans ambassadør. <p/> Foto: Scan Press