Knappe to timer tidligere sitrer luften av spenning rundt byens storskjermer. På Fotballpuben er man mange halvlitere på vei allerede, i Logehaven har man yttertøyet på, i Tabernaklet har man bedt for Brann-seier,, mens Den Nationale Scene har funnet frem både flosshatter og pølsegryte. Nå benker et par hundre, stort sett rødkledde seg ved Småscenen og håper på det beste i det kampen settes i gang.

Trampeklapp og ristende tribuner

— JAAA!!!!

Knappe fire minutter senere er alle på beina igjen. Bengt Sæternes har satt tonen for dagen: 1-0 til Brann og den stive teateratmosfæren er blåst bort av yr fotballglede.

— JAAAAAA!!!!!!!

Fire minutter senere og et nytt mål ruller over skjermen. Tribunestillaset rister i takt med trampeklappene.

— NEEEEEEEEEIII!!!!!!!!!

Lyn reduserer, usikkerheten brer seg, skal Brann rote det vekk igjen?

— JAAAAAAAAAAAA!!!!!!!!!!!!!

Nei da, det er 3-1 og ingen tvil. Det ærverdige lokalet rister av selvsikkerhet og jubel: - Åh, det e´ så HERLIG!

— Helt vanvittig! gliser Lasse Aksnes i det står 4-1 ved pause.

- Hele puben på beina!

Ute i frisk luft høres sangen fra Fotballpuben på flere kvartals avstand. Kampen er bare halvspilt men allerede runger «Seieren er vår» gjennom det stinne lokalet.

Tidlig i annen omgang er det tydelig at selv ikke Brann kan sløse bort dette forspranget, slik at man kan konsentrerer seg mer om drikking og brøling enn det som skjer på skjermen. Klemmene sitter løst, hesheten er tiltakende og når det er åtte minutter igjen lystrer alle kommandoropet «Alle må reise seg!»

— HELE PUBEN! HELE PUBEN! lyder hurraropet i kampens siste minutter, noen kommer løpende med sprudlevin og da dommeren blåser rister gulv og vegger så hardt at eieren Pål Davanger kanskje bør tilkalle bygningsinspektørene snart. Og da er det den eldre Brann-tilhengeren trekker pusten og slipper et sukk som smaker av flere tiårs skuffelse.

— Endelig har Brann klart det.

PÅ FOTBALLPUBEN: Jubelen sto i taket. Festen er i gang og blir lang
EIRIK BREKKE