— Det kan være veldig tøft å forholde seg til mennesker i dyp sorg. Man må bruke seg selv mye og skal forsøke å trøste og være medmenneske - samtidig som det er en jobb å gjøre, sier politioverbetjent Tove Lian Mathiesen.

Hun har jobbet med å finne savnede personer i over 20 år. Hennes erfaring er at de fleste kommer til rette eller blir funnet etter kort tid.

Trenet øye

I løpet av det første døgnet må politiet ta stilling til om det er grunn til å tro at noe kriminelt har skjedd med den savnede.

— Enkelte saker liker vi ikke fra første stund. Det er for eksempel ikke naturlig at John-Frode Heitmann skulle forsvinne, sier hun.

Det første politiet gjør er å foreta en vurdering av hva som kan ha skjedd.

Pårørende blir spurt om vedkommende har vært savnet tidligere eller om spesielle omstendigheter som kunne utløse forsvinningen.

Bevegelser på bankkonti blir kontrollert, telefoner blir sporet og sykehus, flyselskaper og videoovervåkingskameraer blir sjekket.

— Vi har etter hvert fått et trenet øye for å vurdere sakene. Ut fra opplysninger i saken får vi en følelse av at det kan ligge noe mer bak, sier Lian Mathiesen.

Hun peker på ulike årsaker til at folk forsvinner: Psykiske lidelser, akutte hendelser eller sykdom er ofte årsaken. Det kan også være et bevisst ønske å forsvinne eller holde seg skjult. I andre tilfeller har de savnede vært utsatt for en ulykke eller en kriminell handling.

Ofte er det vanskelig å vite om det dreier seg om selvmord eller ulykke.

— Det kan ofte være tungt for de etterlatte å innse at det dreier seg om et selvdrap, særlig dersom de ikke på forhånd har tatt signaler om at noe slik kunne komme, sier etterforskeren.

Oppsøkes av synske

Også for politiet er savnetsaker tunge å jobbe med over tid. Ifølge Lian Mathiesen er det belastende for etterforskerne når store ressurser er satt inn uten resultat.

— Familien sitter igjen med mange ubesvarte spørsmål og vil alltid ha et ønske om at du skal gjøre noe mer - uten at det er mulig, sier hun.

I mange savnetsaker som går over tid, dukker det opp synske personer som vil bidra. Ifølge Lian Mathiesen melder de seg både på eget initiativ og etter oppfordring fra familiemedlemmer.

— Vi forklarer at vi må bygge vår sak på faktaopplysninger og forholde oss til det, sier den erfarne politioverbetjenten.

Når politiet gir etterlatte beskjed om at noen er funnet død, allierer de seg ofte med profesjonelle i støtteapparatet eller andre familiemedlemmer. Ofte er det en prest som overbringer dødsbudskapet, andre ganger politifolk med mye erfaring innenfor denne type saker.

— Det er alltid en lettelse når de blir funnet. Da får de pårørende i det minste et svar og slipper å leve i uvisshet, sier Lian Mathiesen.

ØRJAN DEISZ