Det er verdt å betale nesten en hvilken som helst pris for å bevare vakre naturlandskaper, mener den bestselgende forfatteren Bill Bryson. Høyspentlinje i Hardanger har han lite til overs for.

Den amerikanske briten er viden kjent for sine humoristiske reiseskildringer, blant annet fra Norge. Fjordene på Vestlandet har han besøkt på oppdrag for reisemagasinet Condé Nast, og han blir ikke glad når han får høre om planene om å trekke en kraftlinje ved Hardangerfjorden.

— Det er en forferdelig idé, sier Bryson, som kaller området det vakreste han har sett.

— Fjordene i Norge er ekstremt vakre og internasjonalt anerkjent. Det ville være svært trist om det ble forringet på noen som helst måte. Og jeg kan nesten ikke tenke meg en mer spektakulær måte å forringe det på enn å sette opp høyspentmaster overalt, sier 58-åringen til NTB. Han påpeker at han ikke kjenner til detaljene i saken.

Riktignok er vi nødt til å akseptere at det finnes stygge ting her i livet, påpeker han. Men noen områder er så vakre at det er verdt å betale nesten en hvilken som helst pris for å bevare dem, er Brysons budskap.

Landskapsengasjert Brysons reisebøker er fulle av morsomme sleivspark og satiriske skildringer fra Europa, Australia og USA. Men skribenten kan også være alvorlig, på sitt lavmælte vis, når det gjelder saker som opptar ham.

Bryson har engasjert seg i lignende kraftlinjesaker i Storbritannia. Han er president for Campaign to Protect Rural England, som arbeider for å bevare natur- og kulturlandskapet i Storbritannia.

— De vil gjøre dette i det skotske høylandet, som også er veldig vakkert. Og de gjør det bare fordi det er det billigste alternativet. De kunne lagt sjøkabler langs kysten, i stedet for kraftlinjer tvers gjennom landet, forteller Bryson, som mener myndighetene bør tenke på hva som er best for mennesker generelt, ikke de økonomiske interessene til investorer og kraftselskaper.

Formidler forskning Mandag er forfatteren i Oslo for å holde to foredrag basert på den kritikerroste populærvitenskapelige boka «En kort historie om nesten alt». Arrangementene er tilknyttet Kavliprisuken.

Boka, som kom ut i 2003, tok tre år å skrive og var en møysommelig prosess for en vanlig fyr som ikke kunne særlig mye om vitenskap, selv om han har fått mye hjelp fra vitenskapsfolk underveis.

I innledningen beskriver Bryson hvordan han fra barndommen av undret seg i ærefrykt over hvordan forskerne kan vite hvor mye jorda veier, eller hvor varmt det er i jordas indre. I dag er han fortsatt like begeistret for forskerne og deres kunnskaper.

«Jeg stoler på utsagnene fra vitenskapsfolk på samme måte som jeg stoler på utsagnene til kirurger, rørleggere og andre som besitter mystisk og privilegert informasjon», skriver han.

Tillit til smarte folk - Dersom forskerne ikke finner løsninger for oss, er det ingen som kan det, sier Bryson, som beskriver vitenskapsfolk flest som anstendige, velmenende og hardtarbeidende folk.

Debatten rundt klimaforskerne og tvilen som mange har sådd om deres kunnskaper har ikke rokket ved hans tillit til dem.

– De kan jo ta feil. Men jeg syns vi skal forholde oss til dem som om de vet hva de snakker om. Når veldig smarte folk forteller oss at det kommer til å bli et problem om alle i Kina eller India skal ha den samme levestandarden som Vesten, bør vi høre på dem. Selv om de tar feil, kan vi uansett ikke gjøre planeten verre hvis vi gjør som de anbefaler, sier Bryson.

Men han legger ydmykt til:

— Jeg er ingen forsker, jeg er bare en fyr. Men jeg prøver å være på den rette siden.

Hva mener du? Si din mening her.