I hagen på Trodlahaugen på Stord er det full action på trampolinen. Lillebror Per Einar (6) tar salto. Christoffer og Filip (10) hermer etter beste evne. Applaus fra mor og far på sidelinjen.

— Tvillingene beundrer Per Einar grenseløst, sier mor Elly Lauritzen.

— Til å være barn med Downs er de veldig spreke. Mange blir nemlig slappe i muskulaturen, men trampolinen er helt fantastisk trening, sier Knut Lauritzen.

De er full av takknemlighet for den store barneflokken de har fått. Den teller ti barn fra seks til 28 år. Å velge bort Filip og Christoffer ville vært helt utenkelig.

- Intet alibi for abort

— Mange lar seg skremme av både bevisst og ubevisst frykt for diagnosen Downs. «Dette klarer ikke vi», tenker man uten å vite hva dette er, sier Knut.

Paret ser med bekymring på at stadig færre bærer frem barn med Downs.

— Etter 10 års erfaring vet vi at Downs er intet alibi for abort. Det kan vi si med utropstegn og tre streker under, sier Knut Lauritzen.

Nå er han bokaktuell med historien om tvillingene. Målet er å gi oppmuntring til dem som venter, eller nettopp har fått et barn med Downs diagnose.

Han ønsker å bidra til mer åpenhet rundt funksjonshemning og lovverket som skal sikre tilrettelegging for familier med ulike behov. At de selv har hatt negative opplevelser med hjelpeapparatet, ønsker de å fokusere minst mulig på.

— Det viktigste med boken er å få frem vår takknemlighet til Gud.

Enkel livsstil

Det barnekjære ekteparet, som er aktive i den kristne bevegelsen «Ja til livet», var aldri i tvil om at de ville ha en stor familie. Elly vokste opp på bondegård med syv søsken, mens Knut har fem søsken.

Da tvillingene kom til verden for 10 år siden la han yrkeskarrieren på hyllen. Både han og konen ønsket å være hjemme med barna.

Opprinnelig kommer de fra Helgelandskysten. At de havnet på Stord, kan de takke en gavmild enke for. Hun tilbød familien å bo i det gamle huset hennes mot at de pusset det opp.

— Vi har valgt en enkel livsstil. For oss er det mer vesentlig å være sammen med ungene enn å eie ting, sier Knut.

— Hvordan er det mulig å leve uten fast inntekt?

— Vi fikk noen år med en viss omsorgslønn fra kommunen, ellers har vi såkalt hjelpestøtte fra Rikstrygdeverket. Klær, sko, møbler og penger har vi fått av gavmilde mennesker. Til og med anonymt, sier Knut.

Anonyme gaver

Han forteller om den dagen han fant en konvolutt med penger i postkassen. Der sto det: «Gud velsigne dere».

En annen gang kom en gammel dame bort til ham på butikken og stakk en 500-lapp i neven hans. En tredje gang sto en ukjent mann på trappen og tilbød seg å betale depositum for husleie.

Mens far prater som en foss, sitter Christoffer rolig i sofaen og studerer en sytråds lekende dans over en varmeovn. Plutselig finner han ut at nå er det nok.

— Hysj, pappa!

Nå vil han vise boken om seg og tvillingbroren. Dermed kryper han godt inntil BTs journalist.

Bjørn Erik Larsen
Bjørn Erik Larsen