Det sier spesialpedagog og forsker Kari Gamst.

– I 1993 påpekte Redd Barna at avhørsmetodikken av barn var altfor dårlig. Vi laget en rapport, og i 1997 kom det et undervisningsopplegg. Siden den gang har det gått i riktig retning for politiet på dette fagfeltet, sier Gamst.

Nå jobber hun for at også dommere og påtaleansvarlige skal kurses i faget.

– Dommere kan altfor lite om dette, og mange av dem er ikke skikket til å se bevisverdien i et dommeravhør, mener Gamst.

Hun har sett flere eksempler på dommere som har dårlig tid, og derfor ber om at bare det de anser som den sentrale delen av avhøret blir vist i retten.

– Som regel er det en annen dommer i rettssalen enn den som overvar avhøret da det skjedde. For at de skal se helheten i det barnet har vært utsatt for, er det viktig at de ser alt, ikke bare akkurat det øyblikket der de forteller om de straffbare detaljene. Men dommerne vil ofte bare ha ting fort unna, sier Gamst.

Hun mener dommerne trenger mer kunnskap om barns kommunikasjon.

– Dersom barnet stopper opp og retter seg selv, så tar dommerne gjerne det som et signal på at barnet roter og dikter. At de retter seg selv, er tvert imot et signal om at de snakker sant, og at de lever seg tilbake til situasjonen, sier Gamst.

Som sier at hun har opplevd at dommere dupper av under et avhør.

Hun mener dessuten at også påtaleenheten må heve kompetansen på feltet.

– Når en aktor skal argumentere på vegne av et barn i retten, er det viktig at de forstår hva barnas utsagn betyr, og hvilken verdi de har. Her er det fremdeles ganske mye å hente, sier Gamst.