— Vi legger oss flate og innrømmer det. Men hvis et barn hadde trengt hjelp de dagene, ville vi løst det, sier hun.

— Hvordan?

— Da måtte vi tatt inn flere barn i de husene vi har tilgang til. Det vi har sagt er at det på noen tidspunkt har vært helt fullt i alle senger. Men vi ville selvsagt funnet en løsning hvis det ble nødvendig, sier hun.

Bolstad sier at det har vært en kraftig økning i antall akuttplasseringer av barn, til tross for at staten har som målsetting å redusere slike hendelser. Det bekreftes av tall fra barnevernvakten, som plasserte 61 barn i første halvår i år. I hele fjor endte tallet på 91 plasseringer.

— Vi vet at det er veldig uheldig for barn å bli akuttplassert. Kommunen har også et ansvar for å drive forebyggende arbeid, for å hindre akuttplassering. Det er et dilemma for oss om vi skal bruke enda mer ressurser på akuttplasser, eller om vi heller skal prøve å forebygge, sier hun.

Bolstad er overbevist om at det er mulig å forebygge bedre, ved å komme tidligere inn i sakene og bedre dialogen med foreldre.

Askvik sier han ikke har noe imot å diskutere plasseringspraksis, men sier at det ikke hjelper i den akutte situasjonen.

— Vi skal betjene et område med 50.000 unge under 18 år døgnet rundt. Da må vi ha den tryggheten at vi har et sted å plassere dem hvis noe skulle skje, sier han.

Kritikken om at Bufetat skaffer for få fosterhjemsplasser i forhold til kommunene, er Askvik ikke enig i.

— Det blir feil å fremstille det som dårlig arbeid fra vår side. Det er et lovfestet mål at man skal lete etter fosterhjem i familie og nettverk rundt barnet. Da er det naturlig at kommunene bidrar, sier hun.