For familien er den etterlengtede avlastningen blitt en belastning allerede fra første dag.

Vi treffer 16 år gamle Paal bare timer etter at han har flyttet inn der han skal være de neste tre ukene. På Midtbygda Sjukeheim i Åsane. Etter fire ukers ferie sammen med mor, skal han på avlastning.

Mors ferie er over og hun skal tilbake på jobb. Paal får et rom på institusjon, med lange dager og få eller ingen å snakke med. Paal vil ikke være her.

— Jeg ønsker et avlastningstilbud som er bra for de unge fysisk funksjonshemmede. Hvis det ikke fungerer får vi foreldre så dårlig samvittighet når vi sender dem fra oss, og da blir det bare en ekstra belastning, sier Paals mor, Anne Asbjørnsen.

**Les også:

— Kommunal latskap**

Familien fortviler

Paal lider av muskelsvinn og må ha tilsyn hele døgnet. Han trenger hjelp til å spise, klø seg på nesen, toalettbesøk, vask og stell, slå på datamaskinen og det meste annet av daglige gjøremål. Spesielt nå i ferietiden er det særlig belastende fordi han ikke har asssistent.

Sykdommen hans forverrer seg hele tiden og moren kjemper hardt for at det livet han får skal være godt.

Han har de samme tanker og behov som andre 16-åringer. Men kroppen er helt kraftløs.

Paal sitter i rullestol, og kan bare røre hendene og hodet. Han har problemer med å håndtere mobiltelefonen sin, så han kan ikke ringe noen når han blir ensom. Men Paal er helt klar i hodet og har ikke problemer med å snakke.

— Jeg kan ikke la ham være her når jeg ser at han ikke har det bra, sier Anne Asbjørnsen.

Etter å ha hentet sønnen hjem for noen ettermiddagstimer etter jobb første uken klarer hun ikke mer.

Ble syk av å være der

Den fjerde dagen tar hun ham ut av avlastningsplassen på Midtbygda sjukehjem. For mor er avlastningen blitt en stor belastning. Paal har det ikke bra.

  • Paal sluttet å spise, han sluttet å komme ut av rommet sitt og ble rett og slett deprimert av å være der

Paals mor, Anne Asbjørnsen

Hun lurer på om Bergen kommune har glemt denne gruppen ungdommer.

— De vet kanskje ikke at det er et behov for unge fysisk funksjonshemmede å komme sammen på et sted der de faktisk kan glede seg til å treffes. De har jo vanskeligheter med å komme seg ut hjemmefra og da hadde det vært greit om de kunne ha et møtested der de kunne bli kjent med nye folk, sier hun.

På sykehjemmet

Paals mor understreker at hun ikke vil kritisere de ansatte. Hun er overbevist om at de gjør så godt de kan med de ressursene de har til rådighet.

— Målet vårt er å møte de behovene som den enkelte har, slik at de får et godt opphold. Vi ønsker også at de pårørende skal være fornøyde, sier styrer Kjerstin Munkvold.

Boenheten for de unge funksjonshemmede har dobbel så stor bemanning som avdelingen for de eldre beboerne, noe som er helt nødvendig, ifølge Karl Henrik Nicolajsen, etatssjef for alders- og sykehjem i Bergen kommune.

Han mener det viktigste avlastningstilbudet kommunen gir er besøkshjem. Da gir man avlastningen i private hjem og den funksjonshemmede slipper å være på institusjon, noe man ønsker å unngå.

En fallitterklæring

Fra han var en liten gutt har Paal blitt plassert sammen med psykisk utviklingshemmede når han har vært på avlastning. Familien er forundret over at det er dette Bergen kommune tilbyr sine unge funksjonshemmede.

— Bergen kommune har både kompetanse og ressurser nok til å yte bedre. Det er en fallitterklæring fra byrådets side at dette er alt de kan tilby sine unge, pleietrengende, raser Oddny Miljeteig (SV), leder for Komite for helse og sosial i Bergen.

Hun mener at behovet for avlastningstilbud om sommeren er noe byrådet visste ville komme.

— Det er jo ingenting akutt med dette. Jeg forventer at byrådsavdelingen ordner opp i dette prompte og får et tilbud på beina til denne gruppen, sier Miljeteig.

Kraftig vekst i tilbud

Byråd for helse og inkludering i Bergen, Christine B. Meyer (H), mener det er gjort mye for å bedre tilbudene for funksjonshemmede i kommunen.

— Vi har nær doblet avlastningen de siste to årene. Det samme går på brukerstyrt personlig asssistent. Den ordningen har vært gjennom en tilsvarende økning og flater nå ut. For gruppen som trenger mye hjelp, har tilbudet økt veldig, så vi har ikke glemt dem. Mange av dem som mottar dette tilbudet er nettopp i gruppen som har fysiske funksjonshemminger, sier Meyer.

Orker ikke å kjempe mer

  • Det følger med veldig mye papirarbeid også, søknader skal fylles ut og sendes og alt skal jo ankes, men det har jeg sluttet med. Jeg har gitt opp!

Det er nesten en 50 prosent stilling bare i administrasjon. Jeg kan ikke ta alle kampene lenger.

Du blir sliten av å ta alle kampene for at han skal få det han trenger og har rett og krav på

Paals mor, Anne Asbjørnsen