Barnevernsforsker Elisabeth Backe-Hansen jobbet selv på Oslo barnevernskontor på 1980-tallet. Saksmengden, sier hun, «var enorm».

— Det var ofte 60 saker pr. saksbehandler. Der det brant mest, løp du fortest. Det var en vanskelig situasjon for saksbehandlerne. De rakk ikke over alle sakene, sier Backe-Hansen.

Hun er forsker ved NOVA, et institutt for oppvekstsforskning.

Satte foreldrene før barna

På 1980-tallet havnet ofte barnevernssaker i samme bunke som andre saker på sosialkontoret. Når det kom inn bekymringsmeldinger om barn, innkalte sosialkontoret gjerne mor eller far.

— Svarte foreldrene at barna hadde det fint, var det vanskeligere å gjøre noe. Særlig om de motsatte seg tiltak. I dag gir loven barnevernet helt andre muligheter, ikke minst fordi du kan snakke med barna uten at foreldrene er til stede, sier barnevernsforskeren.

— Man så ikke barna godt nok. Sosialkontorene konsentrerte seg i langt større grad om foreldrene, sier hun.

BT fortalte i helgen hvordan Janne Mai Lothe Eliassens mor i praksis stanset alle tiltak ved å spille på at hun var døende. Backe-Hansen sier en slik fremgangsmåte er ny for henne.

Kinosjefen var barnevernssjef

— Det har nok vært vanskelig for et sosialkontor å håndtere. Det hadde ikke vært enkelt nå heller. Man måtte hatt møter med morens behandlere også, sier hun.

Forskeren understreker at til tross for knappe ressurser, fantes det dyktige fagfolk i barnevernet for 30 år siden også. Det var bare for få av dem - og antallet varierte stort fra sted til sted.

Utover 1980-tallet fikk flere store kommuner ansatte med barnevernsfaglig utdannelse. I små kommuner kunne fortsatt kinosjefen være barnevernssjef, ifølge Backe-Hansen.