— Da vi leste gjennom alle punktene for hva som skulle til for å få ny sjanse, tenkte vi «de snakker om oss». Vi var i Norge i nesten fem år. Vi ble sendt ut etter juli. Alt stemte. Vi er så glade, sier Josephine Aigbovia.

Hun er eldst i en søskenflokk på fire. Sammen med sin mor ble de returnert til Nigeria i september i fjor, etter nesten fem år i Troms. Etter fire måneder fikk de ved hjelp av støttegruppen reise til Italia. I dag bor de i Verona.

Nå aner de nytt håp.

— Jeg håper de faktisk går igjennom alle sakene på ny og finner alle barna. Jeg håper de mener alvor. Alle barna fortjener en ny sjanse, sier Aigbovia på telefon fra Italia.

Tilbake på skolebenken

Hun har fulgt nyhetsbildet tett de siste månedene. Det siste døgnet har hun brukt mye tid på å forklare saken for sine tre yngre søsken.

— Vi vet ikke om dette betyr at vi får komme hjem, men det betyr i alle fall at noen skal se på saken vår. Vår store drøm er å komme tilbake til Borkenes og vennene våre. Vi blir glade bare vi får komme til Norge. Det er hjemmet vårt, forteller Aigbovia.

Både hun og søsknene har nå kommet seg tilbake på skolebenken. Dette har de også fått til gjennom midler fra lokalmiljøet i Borkenes.

Ønsker en unnskyldning

Møtet med Nigeria beskriver 16-åringen som vanskelig.

— Da vi først landet prøvde vi å være positive, men det ble raskt vanskelig. Vi hadde ikke hus eller mat. Våre slektninger i Nigeria hadde ikke penger til å betale for oss også, da de allerede levde i fattigdom. Vi er så takknemlige for all hjelpen vi har fått fra Norge, forteller hun.

Nå håper hun på en unnskyldning fra regjeringen.

— Jeg håper at de som sendte alle disse barna som kanskje kunne fått blitt sier unnskyld. Barn skal tas på alvor, sier hun.

- På tide

Linda Vikeland er en av mange engasjerte mennesker i støttegruppen til familien Aigbovia.

Hun mener det er på høy tid at det blir gjort i asylbarn-saken.

— Vi har ventet i over et halvt år. Det har tatt ekstremt lang tid. Det er barn det er snakk om. Barn som lever i krig og barn som lever i fattigdom.Våre barn har såvidt tak over hodet. Nå er vi optimistiske og håper på det beste. De er fremdeles et sterkt savn her hos oss, forteller hun

I påsken sendte de gaver til Italia.

— Hadde barna kommet hjem hadde alt vært som før. Klassekameratene holder fremdeles tett kontakt med barna, forteller hun.