• Marerittet er over. Endelig kan vi se fremover. Nå håper jeg bare vi får nok penger til å trygge Charles' fremtid.

Pushpaseelan Saverimuthu kan endelig smile. I går ettermiddag fikk 36-åringen meldingen han har ventet på i årevis: Forsikringsselskapet Vesta er villig til å inngå forlik, etter at sønnen Charles en junidag i 1998 kom til verden uten øyne og med flere andre store misdannelser.

I tidsrommet da Charles ble unnfanget, gikk faren på cellegiftkur. Faren har hele tiden hevdet at han ikke ble informert om hvor farlig kuren var ved en graviditet. I fire år har han kjempet. For å bli trodd. Men mest av alt for å sikre sønnen et verdig liv. Nå er den årelange juridiske dragkampen over.

— Jeg vet ennå ikke hvor mye Charles' får. Men dette er likevel en seier.

-Tilsyn døgnet rundt

BT besøkte i går kveld den tamilske familien. Charles spretter smilende rundt på gulvet før han søker trygg havn på fanget til faren. Han kjemper om BTs oppmerksomhet sammen med søsteren Johanna. Konen Selastina er på jobb, uføretrygdede Saverimuthu er alene sammen med de tre barna. I 15 år har 36-åringen bodd i Norge.

— Folk sier at vi er heldige som bor i et land hvor sønnen vår kan få så god hjelp. Men de vet jo ingenting om alt det vi har vært gjennom. I fire år har det vært en daglig kamp for å få det vi har krav på.

Charles må ha tilsyn døgnet rundt. Den nå uføretrygdede 36-åringen sier de ikke får noen avlastning fra det offentlig, utover at fireåringen har gått i barnehage siden han var ett år.

— Men vi måtte kjempe for å få hjelp til transport. Først ville ikke bydelen ta ansvar for mer enn frakt til barnehagen. Nå har det imidlertid ordnet seg.

På bedringens vei

Charles ble født 20. juni 1998. Først dagen etterpå ble det oppdaget at han ikke hadde øyeepler. Det var moren som gjorde den sjokkerende oppdagelsen.

— Konen min skulle vaske Charles i ansiktet. Da så hun at noe manglet, sier 36-åringen. Nå har fireåringen fått øyeproteser. I tillegg til å være blind, har Charles slitt med kløe, sår hud, bronkitt, luftveisinfeksjoner og epilepsi. Misdannelsene er ekstremt sjeldne. Men han på bedringens vei.

— Det er flere år siden han var på sykehus sist, sier faren.

Drømmer om eget hus

Familien er innvilget omsorgslønn. Tre timer i uken får mor og far betalt for å pleie sønnen. Saverimuthu er mildt sagt lite fornøyd med den månedlige «lønnssjekken».

ý Etter skatten er betalt, sitter vi igjen med 700-800 kroner. Hva er det? Ingenting. Vi har søkt bydelen om mer støtte flere ganger.

Foreløpig har vi ikke vunnet frem, forklarer han. Dersom forliket blir så bra som Saverimuthu håper, ønsker familien å flytte. I dag bor de i en liten blokkleilighet i Fyllingsdalen. Drømmen er et eget hus. Et sted hvor Charles får plass til boltre seg.

— Vi trenger flere spesialinnretninger. Badet skulle vært bedre tilrettelagt. Vi trenger også en skikkelig trillevogn, slik at den motoriske utviklingen til Charles ikke blir skadelidende. Inntil i dag har vi ikke hatt råd, sier faren.

— Hvordan skal dere feire denne seieren?

— Feire? Saverimuthu blir stille en liten stund. Leter etter ordene.

— Vi kan nok kanskje feire litt i dag. Men kampen for Charles' har nettopp begynt. Vi må ta det dag for dag. Det blir et strev. Nå er det viktig at han gis mulighet til å utvikle seg. Dette er hans penger.

TRYGG HOS PAPPA: Charles og søsteren Johanna (5) kjemper om pappa Pushpaseelan Saverimuthus gunst. Nå håper far at fremtiden til den fire år gamle sønnen er økonomisk sikret.
FOTO: JAN M: LILLEBØ