• Yeahh. That's me!

Mannen setter opp et glis som nesten fyller hele utsikten inne fra glassburet i avgangshallen på Skolten.

Norsk politi sin siste utpost. Schengen-samarbeidets ytre skanse. Kommer du forbi her med falske papirer, er du en fri fugl. Det kan være porten til ny asylbehandling.

Engelskmannen letter på luen. Vil han vise håret sitt?

— Engelskmenn gjør ofte det. De løfter på hatten, enkelte av dem i alle fall, sier politiførstebetjent Berit Pedersen.

Nestemann, en aldrende hederskar som så vidt får haken over kanten, gir lynraskt bort passet, som om det skulle være glohett. Han kikker troskyldig opp i to øyne og en politiuniform. Det virker som han venter på skjenn. Kommer det en sprut fra vannpistol eller noe sånt?

Det er halvannen time til Englandsfergen går.

— Noen ting ved ansiktet forandrer seg ikke, selv om du legger på deg. Eller blir eldre.

Berit Pedersen har vært på kurs med Kripos.

— De var fornøyd med at vi tok så mange, så de ga oss et kurs.

De har terpet på å lese pass fra ulike land. Å kjenne igjen ansikter fra andre kulturer, å avsløre «look alike»-pass. Men nordmenn lærer aldri. Mange glemmer å ta med passet.

En brite tar imot passet, men gir seg ikke.

— Kan jeg få stempel, værsåsnill!

Dunk.

— Ahhh. That's låvvvely.

PASSET, TAKK: I timene før fergeavgang til England øker trafikken forbi luken til politiførstebetjent Berit Pedersen og politibetjent Odd Egil Berntsen. FOTO: FRED IVAR UTSI KLEMETSEN