TROND NYGARD-STURE EIRIK BREKKE (foto)

Mai 1998. I en barnehage i en liten bygd på Vestlandet er noe i ferd med å skje som ikke skal skje. En seks år gammel gutt lokker med seg en liten jente inn på dramarommet.

De gjemmer seg bak en stol der ingen kan se dem.

Jenten trekker ned buksen. De gjør ting barn ikke bør gjøre.

Plutselig står en førskolelærer over dem.

— Hva er det dere gjør på? spør hun.

Hun tar med gutten ut på badet. Etter flere spørsmål, forteller han om stefaren sin de siste fem-seks årene. At han må bruke fingrene på han, mens stefaren bruker både fingrene og tissen på ham.

— Mamma vet ikke om det.

— Er det når mamma er ute det skjer?

Gutten nikker.

— Vi må gjemme oss når vi gjør det.

Tyveri, knivran og vold

Han er kledd i svart T-skjorte, svart treningsbukse, har millimeterkort hår og en selvlaget tatovering av en slåsshanske på håndleddet. BT treffer ham bak høye, piggtrådpyntede gjerder i Vik fengsel.

Det er 12 år siden episoden i barnehagen. Jonas er blitt 18 år.

Siden den gang har han vært på et utall institusjoner, og inn og ut av fengsel. Han har truet med å drepe folk, ranet butikkansatte med kniv, stjålet biler og slått en medinnsatt med stokk.

Ingen under 18 år i Hordaland har hatt så mye trøbbel med politiet. Mange vil si at Jonas i årevis har vært et problem for samfunnet. Et svært kostbart problem.

Hvorfor gikk det slik? På jakt etter noen svar har BT lest over tusen sider med dokumenter fra barnevernets velfylte arkiver over Jonas sitt liv.

Vi fant et system som sviktet en liten gutt.

- Farlig for de andre barna

Førskolelæreren er bekymret over det hun fikk se på dramarommet, og. skriver en rapport. Dagen etter sender styreren i barnehagen et brev og rapporten til barnevernet.

I brevet påpeker styreren at Jonas har vært vanskelig å styre siden han begynte i barnehagen da han var tre. Og fra han var fem år har han vist ekstremt problematisk atferd. Han er farlig for andre barn. Han klemmer inn strupehodet, legger tau rundt halsen, kaster stein i hodet på dem, slår, sparker.

Hans ubehøvlede språk og sex-lekene ikke av ny dato. Hun mener han viser kunnskap på området som en normalt ikke finner hos 5-6-åringer.

Styreren avslutter med at de er bekymret for at Jonas er, eller kan ha vært, utsatt for overgrep.

På tross av denne bekymringen skal det gå lang tid før noen kommer til bunns i hva som har skjedd hjemme hos Jonas.

- Jeg skal drepe han!

Det er ikke første gang barnevernstjenesten er i kontakt med familien da de møter Jonas, hans mor og søster for å snakke om bekymringene. Barnevernet har hatt gutten i arkivet i flere år. Tidligere samme år sendte de ham i fosterhjem for en kort periode.

Men trolig er det første gang temaet er overgrep.

Hva blir sagt på dette møtet? Får barnevernet vite at hennes samboer, Jonas` stefar, en gang la henne på gulvet og slo henne flere ganger hardt i ansikt og hode med knyttneven? At han en annen gang skallet henne i ansiktet så blodet rant? At han sparket henne i magen og hodet mens hun lå på bakken?

Barnevernet fikk kanskje ikke vite at Jonas atskillige ganger full av redsel så mammaen sin bli mishandlet.

En gang, da Jonas var fem, løp han ut på kjøkkenet, hentet brødkniven og var klar til å forsvare sin mor.

— Jeg skal drepe han!

I disse årene er Jonas blitt utsatt for hard psykisk og fysisk avstraffelse. Stefaren sparket gutten hardt en rekke ganger med skoene på, fordi gutten ikke ryddet rommet sitt godt nok. Han dro han hardt i ørene og slengte han opp i sengen. Fikk de vite at stefaren knep den lille gutten så hardt i kinnet at han begynte å blø?

Hva som faktisk blir sagt på møtet vet vi ikke. Det står ingenting i dokumentene. Barnevernet har ikke ønsket å svare på spørsmål, og Jonas' mor har ikke vært tilgjengelig.

Må vente på hjelp

Det vi derimot vet er at barnevernet ikke går videre med saken, til tross for bekymringsmeldingen. Ingen øyeblikkelig tiltak blir gjennomført. Politiet blir ikke varslet.

Og stefaren blir boende.

I denne perioden blir livet til Jonas stadig vanskeligere.

Omtrent samtidig med at barnevernet får meldingen fra barnehagen, blir Jonas henvist til utredning hos Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). I henvisningen står det ikke noe om at Jonas kan være offer for seksuelle overgrep. Legen som har skrevet henvisningen har krysset av for atferds- og konsentrasjonsvansker samt akutte livshendelser.

Det står om mange flyttinger, og at barnevernet er bekymret for stefarens innflytelse på Jonas

Et halvt år senere, i september, får barnevernet svar fra BUP: På grunn av stor pågang må man regne med en ventetid på minst seks måneder, kanskje ett år. Sjefpsykologen ber barnevernet forsøke andre muligheter.

Har mareritt om Jonas

Høsten 1998 begynner Jonas på skolen. På nytt blir han tatt da han stikker seg bort sammen med en jente i klassen. Historiene fra barnehagen gjentar seg.

Stadig nye hendelser tyder på at Jonas trenger hjelp. Kommunelegen sender en ny henvisning til psykiatrien i oktober.

Mai 1999. Det er gått ett år siden barnehagen skrev til barnevernet. Jonas har fortsatt ikke vært til utredning. Hans stefar bor fortsatt sammen med hans mor.

På skolen går det fra ille til verre, skriver klassestyreren. Et system med belønning av god atferd virker mot sin hensikt og avsluttes etter noen uker. Skolen rapporterer om grove sjikane, slag, spark, springskaller, skriking, kvelertak, klatring i reolene og kasting av inventar.

«Nytt den siste tida er at han har teke saksar, skrujarn og anna verkty frå verkstadkroken og truga både born og vaksne.» Han spytter på elever og voksne.

Foreldrene til klassekameratene er bekymret for sine barn. De forteller om mareritt om natten. Jonas har en hovedrolle i drømmene.

I samlingsstunder klumper de andre barna seg sammen på to benker for å slippe å sitte sammen med Jonas

«Eg er bekymra for om borna etter kvart er vorte så redde at dei ikkje ein gang tør gråte», skriver læreren, og ber barnevernet purre på utredning hos nevropsykolog.

Denne våren blir Jonas holdt borte fra klasserommet store deler av dagene.

- Jeg har lyst til å dø

Juni 1999. En spesialist i klinisk nevropsykologi på Haukeland Universitetssykehus gjennomfører en omfattende utredning av gutten.

Han konkluderer med at Jonas har «betydelige og omfattende emosjonelle vansker». Han finner også en viss støtte for en hyperaktivitetsdiagnose.

I beskrivelsen av innholdet i sakspapirene spesialisten fikk fra kommunelegen, står det ingenting om barnehagens mistanke om overgrep.

Jonas har det ikke godt. En dag forteller han sin fostermor at han har hatt lyst til å dø.

Samtidig skjer det en utvikling hjemme. I august 1999 blir stefaren kastet ut. Omsider tok mishandlingen av den lille gutten og hans mor slutt. Da hadde det gått 15 måneder fra bekymringsmeldingen fra barnehagen.

Men traumene og skadene til den åtte år gamle gutten forsvinner ikke uten videre. Problemene fortsetter når Jonas begynner i 2. klasse.

Psykologene beslutter å gi råd og veiledning til Jonas' mor utover høsten. Senere også til skole og fosterhjem. De vil også ha samlater alene med Jonas

Men bare to av syv møter blir gjennomført. Hans mor følger ikke opp avtalene.

Da barnevernet flytter Jonas tilbake til fosterhjemmet i november får psykologene mer kontakt med gutten.

Ber om innlegging

Samtidig er skoleledelsen provosert over mangelen på mer omfattende hjelp. Til og med kommunens skolesjef engasjerer seg. De kontakter Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk gjentatte ganger og krever øyeblikkelig innleggelse.

I januar 2000 får de svar: Jonas bør legges inn. Men ikke nå. Sjefpsykologen ber barnevernet sørge for at «midlertidige løsninger kan etableres før et eventuelt behandlingstilbud er etablert.»

Mens skolen venter på et behandlingsopplegg, får de tildelt en assistent som er med Jonas i alle timer. Tiltak som skal forsøke å styre Jonas' atferd forsøkes.

Månedene går. Det blir vår. Fortsatt er det ikke etablert noe behandlingsopplegg. Det er to år siden bekymringsmeldingen.

I løpet av sommeren blir det bestemt at Jonas skal gå i terapi hos psykolog.

Så skjer det dramatiske ting: I juni kontakter Jonas' mor barnevernet. Nå forteller hun om familiens grufulle liv med Jonas' tidligere stefar.

I september 2000 melder barnevernet saken til politiet. Da er det gått to og et halvt år siden bekymringsmeldingen fra barnehagen.

Senere tiltaler politiet Jonas' stefar for langvarig mishandling og overgrep.

Bekymret veileder

Mens politiet etterforsker saken, får barnevernet en ny rapport fra psykiatrien. De valgte å ikke ha Jonas i direkte behandling, men isteden trenings- og veiledningsmøter med fosterforeldre, skolen og til dels Jonas' mor.

Psykologene rapporterer om fremgang.

Men de slår igjen fast at Jonas har store atferdsforstyrrelser og relasjonsskader. De påpeker at det er vanskelig for dem alene å gjøre noe med de store tilknytningsvanskene. Jonas må få en fast bostedsordning som kan gi ham en mulighet til å knytte seg til omsorgspersonene rundt ham, skriver de.

Overgrep blir ikke nevnt i rapporten.

En veileder som følger opp Jonas tett, er bekymret. Høsten 2001 skriver hun dette om en gang hun kjører Jonas hjem fra fosterforeldre til samvær hos mor:

— Gleder du deg?

— Litt, svarer Jonas og krymper seg i baksetet.

— Blir du med helt inn? spør han.

— Ja, jeg blir med helt inn, svarer hun.

«Det er med uro eg køyrer frå guten.»

Avslutter oppfølgingen

Månedene går. I januar 2002 kaster Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk kortene. Psykologene konkluderer med at Jonas «ikke er egnet for individuell behandling nå». De greier ikke hjelpe Jonas og personene rundt ham. Men de mener han har stort behov for hjelp fortsatt, og vil følge saken til nye hjelpetiltak er igangsatt.

I samarbeid med skolen blir ulike tiltak gjennomført, og Jonas får tett oppfølging av assistent og veileder.

Hverdagene går opp og ned for Jonas Noen perioder er bra, men så bærer det utfor igjen. Han truer med å skyte en lærer, vil brennemerke en assistent med en svimaskin, forklarer en medelev hvordan man mest effektivt kan partere folk. Han truer en lærer med øks og tar hardt kvelertak på en jevnaldrende.

På stadig nye møter blir Jonas diskutert. Noen poeng går igjen i referatene: Jonas lider sterkt under at han ikke har hatt noen voksne han har følt han kunne binde seg til og stole på over tid.

De farsfigurene han har bundet seg til, har enten forlatt ham eller mishandlet ham. «Fysisk mishandling, eller det å vere vitne til fysisk mishandling fremelskar ofte aggresjon hos borna sjølv», skriver en spesialist.

- For flaut å snakke om

En psykolog skriver at Jonas er opptatt av ting som få eller ingen jevnaldrende er opptatt av, og at «det verkar som han har internalisert ei forskrudd vaksenverd.»

Jonas er fortvilet og forvirret over å måtte forholde seg til mors hjem, fosterhjem, avlastningshjem, støttekontakt, skole og medelever med en annen sosial bakgrunn, skriver de.

Januar 2003 blir stefaren hans dømt for grov vold og mishandling over mange år mot både Jonas og hans mor.

Han blir frikjent for seksuelle overgrep. Ut fra det vitner forteller, konkluderer retten med at Jonas sannsynligvis ble utsatt for overgrep. Men bevisene holder ikke til å dømme noen.

I dommen står det at Jonas ikke forteller stort om overgrep under de to dommeravhørene. Han syntes det var flaut å snakke om.

Jonas' tidligere stefar, som er dømt før for både fyllekjøring og trusler, får seks måneders fengsel. Han må også betale 30.000 kroner i erstatning til gutten.

Jonas er 10 år da dommen faller. Den skal få liten eller ingen betydning for hvordan det går videre med ham.

- Svidd seg fast i hodet mitt

I luftegården i Vik fengsel trikser Jonas med en ball sammen med en av de ansattes hunder. Egentlig skulle den 1.85 meter høye 18-åringen vært ute nå, men etter at han slo en medinnsatt med en stokk blir han sittende til han får sin fjerde dom.

Jonas tenker fortsatt på det som skjedde i hjemmet hans den gangen.

— Jeg hadde et lite anfall. Fikk plutselig flash fra barndommen. Masse tanker. Veldig ubehagelig. Ting som har svidd seg fast i hukommelsen. Som den episoden da han slengte mamma rundt i leiligheten.

Men mye har han glemt, eller aldri hørt før.

— Jeg visste ikke om bekymringsmeldingen før du fortalte det nå. Eller at det tok så lang tid før noen gjorde noe. Det er dumt at det ikke skjedde noe raskere. Hadde barnevernet brutt inn litt tidligere ... Kanskje ting kunne ordnet seg litt fortere?

I MORGEN:

Jonas' liv på utallige institusjoner

HJEMMELAGET: Jonas har laget sin egen tatovering – en slåsshanske. FOTO: Bjørn Erik Larsen