— Jeg ser Austgulens poeng med at erstatningene får preg av å være av symbolsk betydning. Da er det kanskje på tide at staten tar over betalings- og innkrevingsansvaret for alle kravene, slik som Aurstad sier. Da blir det litt sammenheng mellom erstatningene og tanken bak dem, sier Elstad. Han understreker at dette gjelder de såkalte oppreisningserstatningene (for tort og svie), og ikke erstatning for økonomiske tap.

Som mangeårig dommer har han flere ganger opplevd å dømme forbrytere til å betale erstatning, selv om rettens medlemmer har vært klar over domfeltes svake økonomi.

— Poenget er at en i henhold til erstatningsloven ikke kan slå av på erstatningssummen bare fordi noen har dårlig betalingsevne. En slik åpning har retten når det gjelder saksomkostningene, men ikke på selve erstatningen, forteller Elstad.

— Hvilke tanker har du selv når du tilkjenner en slik erstatning?

— Det føles jo unektelig som et slag i luften hvis en vet at offeret aldri vil få pengene sine. Men kanskje vedkommende likevel føler det litt tilfredsstillende at retten har satt en verdi på lidelsene - selv om det ikke var det som var rettens hensikt, sier Elstad.