Drakt, hatt, høye hæler. Mammaen til Maria på fem år er en stilig dame, men ikke helt som andre mødre.

En natt vekker hun søskenflokken i Steinkjellergaten og viser frem et fotografi. Hun er sikker på at kvinnen på bildet er Gud.

Hun spiser lite, sover ikke og vil bare snakke om Gud. Når psykosen slår inn, er moren overbevist om at Djevelen er i henne.

— Det var første gang jeg skjønte at mamma var syk, forteller Maria Mowe, som i dag er 25 år.

Moren blir innlagt på psykiatrisk avdeling med diagnosen manisk depressiv. Marias seks år gamle søster tar bussen alene til Haukeland sykehus og spør myndig i sykehusresepsjonen:

— Kor e mamma?

Ballett på Festplassen

Da mor ble syk, flyttet de tre søsknene til far i Starefossen. Her bodde Maria til hun var 12 år. Da flyttet far til Nesodden. Maria ble igjen i Bergen.

— Jeg ville så gjerne bo hos mor. Jeg maste og maste.

De neste årene ble turbulente. Når moren ble manisk, ofte rundt høytider som 17. mai og jul, kunne alt skje. Hun kunne planlegge tur til Portugal for å kle av seg i en spesiell kirke. Hun ville kjøpe brudekjole til 30.000 kroner for å gifte seg med seg selv; et innkjøp barna klarte å forhindre.

Hun snakket stadig om å skifte energi.

— Et annet uttrykk for selvmord, forklarer datteren.

Marias mor har danset ballett på Festplassen naken.

— Jeg brydde meg ikke så mye om hva vennene mine tenkte, men jeg ble så sliten. Det var noe hele tiden.

- Realistisk tall

Cirka 260.000 norske barn, eller nær hvert fjerde barn, har foreldre med moderat eller alvorlig psykisk lidelse, som kan gå ut over hvordan de voksne fungerer i det daglige. Dette kommer frem i et estimat fra Folkehelseinstituttet (FHI).

— Det er et høyt tall, men vi mener det er realistisk, sier Fartein Ask Torvik, doktorgradsstipendiat ved FHI.

Han understreker at moderate eller alvorlige psykiske lidelser hos foreldre ikke nødvendigvis går ut over omsorgsevnen for barna.

— Men risikoen er høyere i denne gruppen, sier Torvik.

Rollebytte

Maria er nært knyttet til moren, som hun beskriver som intelligent, varm og åpen, men også som eksentrisk og alternativ. I Steinkjellergaten ble rollene tidlig byttet om. Maria tok ansvar. Fire år gammel lærte hun seg å lage middag.

Først da hun ble voksen, forsto Maria hvordan morens sykdom hadde påvirket henne som barn.

— Jeg hadde veldig mye vondt i hodet og følte meg alltid litt stresset. I ettertid har jeg skjønt at mors sykdom var mer altoppslukende enn jeg trodde.

- Hvordan reagerte du?

— Ved å bli hard og høre på sint musikk. Slik fikk jeg lettet på trykket.

Søskenråd

Søsknene har sett moren paranoid og suicidal. De holdt søskenråd når de ikke ante hva de skulle gjøre og opplevde det nærmest som umulig å få hjelp.

Den eneste løsningen var å vente til mor ble så syk at hun måtte tvangsinnlegges, og de kunne kontakte politiet bak hennes rygg.

Men når moren ble utskrevet, var det ingen som fulgte henne opp eller sjekket om medisinene fungerte.

Ingen å ringe

Bare én gang i løpet av skoletiden sendte læreren henne til skolehelsetjenesten. Det var da Maria ikke ville spise matpakken sin.

— Jeg fortalte hvordan jeg hadde det hjemme. Det ble en samtale. Ikke mer.

Utover dette fikk hun aldri oppfølging av helsevesen eller hjelpeapparat.

— På sykehuset spurte de ikke engang om hun hadde barn. Utenom politiet hadde vi absolutt ingen å ringe. Vi var alene med en syk mor og ble overlatt til oss selv. Å få hjelp ville ha hjulpet veldig, tror jeg. Helsepersonell er ofte redd for å snakke om psykoser med barn, men barn tåler mer enn folk tror.

- Burde du blitt forskånet for en slik barndom?

— Nei. Men vi burde sluppet å bære byrden alene.