Marte og Daniel hadde ønsket seg barn lenge. Derfor var gleden stor da et prøverørsbarn ble unnfanget på fertilitetsklinikken på Haukeland. Ultralydbilder viste at alt sto bra til med barnet, og ekteparet begynte å dele den gode nyheten med sine nærmeste.

I uke 18 skulle likevel de gode følelsene bli snudd på hodet, da paret dro på en ordinær sjekk på Haukeland.

— Jordmoren ble mer og mer stille etter hvert som hun undersøkte meg. Til slutt tilkalte hun en lege, fordi hun fryktet det var lite fostervann, forteller Marte.

Vi fikk beskjed om at mange i denne situasjonen valgte å ta abort, og at det var greit om vi ønsket det

Mamma Marte

Legen bekreftet at det var for lite fostervann, og fortalte at dette kunne føre til både spontanabort, infeksjoner, problemer med barnets lunger og en prematur fødsel. Paret ble satt i en stilling, hvor de måtte ta et valg.

— Vi fikk beskjed om at mange i denne situasjonen valgte å ta abort, og at det var greit om vi ønsket det. Vi var sjokkerte, og fortalte at vi ikke kunne ta stilling til det der og da. Vi måtte bestemme oss før uke 21, men vi visste allerede da, at det aldri var aktuelt for oss å ikke bære barnet frem, forteller Marte.

Kaos av følelser

Svangerskapet som til nå hadde vært noe fint og lysbetont, ble med ett forvandlet til et følelsesmessig kaos.

— Vi var i sjokk. Vi hadde bare forventet gode nyheter. Selv om det aldri var aktuelt for oss å ta abort, var det plutselig så mange ting som kunne gå galt. Vi var så redde for at babyen ikke kom til å overleve, forteller Marte.

I ukene som fulgte fikk hun flere små blødninger, og det ble også oppdaget at hun hadde en foranliggende morkake.

Hjemme på Os gikk ukene sakte. Hver uke talte, hver time gjaldt. I Norge ligger grensen for når legene redder barnet i uke 23. Derfor ble hver dag som gikk, av høy verdi. De bestemte seg for å ikke vite barnets kjønn.

Hovedbilde til Front
eirik brekke
KRITISKE DAGER: Birk ble overvåket døgnet rundt gjennom sine første dager etter fødselen. Her er han to dager gammel og ligger i respirator. De første dagene etter fødsel fikk Birk ekstra mye hjelp for å puste, fordi lungene ennå ikke var godt nok utviklet. Marte og Daniel vil takke for at de fikk en kontaktsykepleier å forholde seg til gjennom de vanskelige måneder på Barneklinikken. - Hun het Synnøve Engevik, og hadde det ikke vært for henne, hadde nok opplevelsen vært mye tyngre og vanskeligere, sier foreldreparet.
PRIVAT

— Først handlet dette om at vi ville beholde spenningen, og at det var det samme for oss om det ble gutt eller jente. Etter hvert ble det viktig for oss, i tilfelle det utenkelige skulle skje. Vi var redde for å bli for knyttet til barnet, forteller Daniel.

Da uke 23 kom, ble Marte ble hasteinnlagt på Haukeland med blødninger. Paret fryktet at fødselen var i gang, men det var den heldigvis ikke.

— Jeg var livredd hver gang jeg gikk på do, og det må man jo ofte under graviditeten, forteller Marte.

På dette tidspunktet ble det gitt en lungemodningssprøyte til barnet, for å hjelpe det til å utvikle lungene riktig.

I uke 24 ble Marte igjen innlagt med blødninger, og en infeksjon. Nå sa legene at de ville redde barnet, dersom hun fødte en av de kommende dagene.

— Det var en enorm lettelse, forteller Marte. Likevel håpet både hun og Daniel, at barnet i magen ville holde ut litt til. Og det gjorde det, men ikke så lenge.

Valgte livet

I uke 27, tre måneder før termin, fikk Marte plutselig rier. Ekteparet hastet seg inn på sykehuset. Legene prøvde å stoppe riene med drypp, men uten hell. På grunn av den foranliggende morkaken, måtte legene utføre et keisersnitt. Det tok nesten to timer, før barnet ble ført ut av rommet og lagt i en respirator.

— Han var først veldig slapp, men så kviknet han litt til. Han viste legene at han valgte å leve, og at han var både sta og sterk, sier mamma Marte.

Han ble tullet inn i plast, for å holde varmen. Daniel fikk se ham etter noen timer, mens det skulle gå et døgn før Marte fikk ta på den nyfødte gutten sin. Han veide 1100 gram og var 36 centimeter lang. Foreldreparet fikk bare berøre ham med fast hånd, der han lå inntullet i ledninger. Premature barn tåler nemlig ikke stryking eller berøring med fingrene.

Det skulle gå ti kritiske dager før Marte fikk holde sønnen sin i armene. Lungene ble tappet for væske. Han fikk næring gjennom navlen, og gikk på et stort antall medisiner. Han ble overvåket døgnet rundt, og fikk hjelp av maskiner til å puste.

Foreldrene kalte ham Birk.

En spennende reise

Først etter tre måneder fikk lille Birk komme hjem. Nå har familien bodd sammen i en måned, og selv om det er utfordrende med oksygenapparatet de må bruke, er det blitt kortere mellom de gode stundene.

— Det beste er når han bare ligger og pludrer. Vi har ledd mye oppi alt det vanskelige, og det var vært en god hjelp. Det er utrolig godt å se at det går fremover. Dette er virkelig mot alle odds. Da han først begynte å gråte, ble vi lykkelige. Det viste at lungene fungerte, forteller mamma Marte.

birk07.jpg
EIRK BREKKE

Likevel vet de at de har en lang reise foran seg. Seinvirkningene av å bli født så tidlig, er mange, men for de fleste går det bra.

— Reisen har så vidt begynt, men vi gleder oss til fortsettelsen. Han er glad og god gutt, sier Daniel takknemlig.

Paret har tatt mange bilder fra dagene etter fødselen, og månedene de bodde på barneklinikken. Disse minnene vil de dele med sønnen i fremtiden.

— Vi vil si til ham: Dette har du opplevd, og så sterk er du. Gutten vår er virkelig spesiell, sier Daniel.

POSITIVE: Med et tungt svangerskap bak seg, ser Marte og Daniel fremover. - Vi vet ennå ikke hvordan den tidlige fødselen vil påvirke Birk i fremtiden. Vi har så vidt startet reisen, men vi er veldig positive og lykkelige for at han overlevde, sier Daniel.
eirik brekke