Ingebjørg Jensen

— Når det finnes en ordning med krigspensjon for psykiske skader, burde den brukes, mener Helge Eide Knudsen.

Når han tenker tilbake på 4. oktober 1944 strømmer de vonde minnene på.

  • Hele tiden hørte jeg skrikene under meg. Etter hvert ble det stille, forteller han.
  • Det raste rundt oss, og jeg ble truffet i hodet. Jeg ble liggende fastklemt. I lange perioder var jeg helt borte, minnes han.

Det ble langsomme timer før han ble båret ut, fraktet på lastebil, i båre over kratrene i Kringsjåveien, og videre i sykebilen til Haukeland.

Der ble han operert i hodet. Imens lette foreldrene etter sønnen på skolen, og blant dusinvis av døde barn på Gades institutt.

Frykten satt i kroppen

Noen uker etter bombingen ble Helge evakuert til trygge Austrheim. Men frykten satt i kroppen:

— Jeg husker at da vi skulle inn til byen for å feire min fars 50-årsdag. Jeg kvidde jeg meg veldig. Bare det å komme tilbake til Laksevåg var nok til å få frem skrekkscenarier i meg. Og når det var klart vær, hadde jeg det veldig dårlig med meg selv.

Da han og kameratene sto i skolekjelleren og hørte bombenedslagene nærme seg, ble de grepet av panikk. Guttene presset på mot døren, men læreren sperret for dem.

Fremdeles kan Helge kjenne redselen for å være innestengt i et rom. I næringsbygget sitt på Kokstad går han alltid i trappene, og om natten vil han helst sove med lyset på. Men han synes at det har kommet seg, selv om han fremdeles synes det er tøft å snakke om 4. oktober og konsekvensene av bombingen.

Mur av taushet

— Etter bombingen snakket foreldrene mine aldri om det som hadde hendt, forteller Helge.

Først etter lang tid fikk han vite at bestekameraten Erling var død.

— De voksne mente det var best for oss barn at vi ikke snakket om det. Sett i ettertid tror jeg ikke at det var den rette måten å gjøre det på, men hva visste de på den tiden? Vi som overlevde på skolen snakket heller ikke om det.

Helge er ikke i tvil om at mange ungdommer kunne blitt hjulpet dersom man hadde kunne snakke åpent om det som skjedde.

— Det var jo de allierte som bombet, derfor skulle alt skyves under teppet. Etter krigen behandlet myndighetene befolkningen på Laksevåg veldig dårlig Det fantes ikke noe ettervern, sier han.

Sviktet av samfunnet

Selv om Helge har bygd opp et gigantisk forretningsimperium, er han veldig klar over at ikke alle har vært så heldige.

— Det er lett å falle utenfor, og vi vet at noen har et dårlig forhold til alkohol. Hadde de blitt tatt vare på i den tiden da de virkelig trengte støtte, kunne disse problemene kanskje vært unngått, tror han.

Helge tror at mange, som ham selv, mistet interessen for skolearbeidet. De hadde mistet skoletid, poeng, og noe som var enda viktigere.

— Etter å ha sett så mange av klassekameratene våre døde, mistet vi litt av gnisten i livene våre. Mange av oss var bitre på samfunnet, vi følte at vi ikke ble tatt ordentlig hensyn til, og at vi sto veldig alene. Hele ungdomstiden forfulgte det meg. Det bygger opp en hardhet i en. For meg spesielt, gikk det jo veldig godt, men for veldig mange andre har det gått veldig dårlig.

Helge minnes en kamerat, 17 år og i full jobb, som plutselig dro til byen og kjøpte tau. Om ettermiddagen fant foreldrene ham hengt.

— Det er ikke så enkelt som bare å si at tiden leger alle sår. Men selvfølgelig har vi som har fått lov til å leve veldig mye å være takknemlige for, og kjempe for.

Sterkere med alderen

— Minnene blir nok enda mer påtrengende jo eldre du blir. Man får mer tid til ettertanke. Når du er i en oppbyggingsfase i jobben er du gjerne så engasjert at minnene fortrenges.

Helge tror at de gjenværende klassekameratene etter hvert fikk større behov for å komme sammen igjen:

— Det vi opplevde den ene dagen brakte oss veldig nær hverandre. Vi var også sammen på 25-årsjubileet for skolen, og da merket vi med en gang at vi var veldig på bølgelengde, gjerne mer enn normalt.

Det var på en klassefest i 1999, at Helge og kameratene ble enige om å starte «Minneforeningen av 4. oktober». Gjennom foreningen minnes de kameratene som ikke fikk oppleve voksenlivet, og kjempe for at myndighetene anerkjenner sårene de overlevende har båret på.

MISTET NI KAMERATER: Guttene fra Damsgård var vanlige syvåringer da dette bildet ble tatt skoleåret 1940-41. Tre år senere omkom ni av dem på Holen skole. 3. rekke fra venstre: Arne Olsen Mørner, Frank Jakobsen (omkom), Kåre Karstensen (omkom) Monrad Sulen (omkom) Nils Lexander, Kjell Ellingsen, Helge Eide Knudsen, en ukjent, Gunnar Olsen, Thorleif Eriksen (omkom). 2. rekke f.v: Leif Haldorsen, Birger Flood, Jan Pettersen, Jan Jakobsen, Lars Velken, Ole Johan Skage (omkom), Odd Kristensen, Kjell Bendix Abrahamsen (omkom). 1.rekke f.v.: Asbjørn Nistad, en ukjent, Georg Kristiansen, Odd Olsen (omkom), Erling Bauge (omkom), Svein Drange, Gunnar Moen (omkom), Birger Rådal og en ukjent.
«LOT LAKSEVÅG I STIKKEN»: ¿ Etter krigen behandlet myndighetenebefolkningen på Laksevåg veldig dårlig. Det fantes ikke noe ettervern, sierHelge Eide Knudsen. I bakgrunnen den gjenoppbygde Holen skole.
Ingebjørg Jensen
Ingebjørg Jensen
Rune Nielsen