Etter tre måneder som vakt— og sikringssoldat i Basra var tjueåringen Thomas Tangerås fra Bønes en av de heldige som fikk juleperm. Til mors glede.

— Jeg var uendelig lettet da jeg forsto at han fikk komme hjem til jul, sier Inger Lise Tangerås til BT. Hun innrømmer at hun prøvde å snakke sønnen fra det da han først fortalte om planene om å dra til Irak.

— Han var umulig å rokke, sier hun.

Nå er han hjemme i stuen på Bønes. Pondus ligger på bordet sammen med en bærbar datamaskin. Han viser bilder fra et goldt ørkenlandskap tatt fra bilvindu. Dette er stort sett det eneste de norske soldatene får se av landet. Nesten alltid fra bil. Alltid på en vei klarert av britene.

Bare ved et par anledninger har han vært inne i Basra, også da i bil.

— Vi merker godt den spente stemningen der. Første gang vi kjørte inn i byen ble det kastet stein mot oss. Da vi skulle ut, var det plutselig kaos på veien og vi slapp ikke frem. Det var litt ubehagelig, sier han, som mener irakerne ikke skiller mellom europeiske og amerikanske soldater: Soldater er soldater.

— Har du selv opplevd urolighetene?

— Ikke jeg, men jeg kjenner norske soldater som ble skutt på med håndvåpen. De slapp fra det. Det er også nordmenn som nesten ble skutt med RFK - håndholdte bombekastere.

— Hva skjedde?

— Før angriperne hadde fått gjort noe, ble de skutt av briter, sier Tangerås. Han tror det er mer eller mindre flaks som har himdret større katastrofer å skje på basene i Basra, spesielt utsatt er britene.

— Føler du deg trygg?

— Ja, jeg gjør det. Vi har våre regler vi forholder oss til. Vi tar aldri lokal taxi, og vi kjører aldri uten låste dører og godt synlige våpen.

SOLDAT I IRAK: Dagen går med til vedlikeholdsarbeid og eskortekjøring for Thomas Tangerås fra Bergen. Men nå har han juleferie hjemme med mor, Lise Tangerås. FOTO: FRED IVAR UTSI KLEMETSEN