— Jeg hadde mistet alt håp, og var forberedt på å drukne. Jeg bestemte meg for å åpne munnen, sluke mest mulig vann og få det overstått, sa de Boers rolig og fattet.

Kollegaen Michael Schirmann hadde nøyaktig de samme tankene.

— Jeg hang fast i rekkverket på skutesiden, og kom under vann da båten kantret. Alt ble svart, orienteringsfølelsen forsvant. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, men bestemte meg for å svelge så mye vann at jeg druknet fortest mulig, forklarte han under sjøforklaringen.

Fattet nytt håp

Men skjebnen ville det annerledes for begge.

— Istedenfor at det kom vann i lungene, forsvant luften ut av meg. Jeg ble frigjort fra skipet, så det lysne over meg, og fattet nytt mot. Jeg svømte oppover, og plutselig var jeg på overflaten, sa de Boers.

Der så han et redningsfartøy («Odd Fellow II», red. anmerkn.).

— Jeg kom på det jeg hadde lært på sikkerhetskurs. Jeg bestemte meg for å svømme mot fartøyet. Så strømmet det opp olje fra «Rocknes» og gjorde svømmeturen vanskelig for meg. Heldigvis fikk jeg ropt om hjelp. Jeg ble oppdaget, og hentet opp som den siste av oss som lå i sjøen, forklarte Henk Alexander de Boers.

Satt fast

Landsmannen Michael Schirmann kom også på mirakuløst vis løs fra det kantrete steinfartøyet.

— Jeg vet ikke hva som skjedde. Plutselig var jeg løs, og på overflaten. Jeg så baugen på redningsfartøyet, og ble fisket opp av sjøen av folk om bord der, forklarte han.

Nederlenderne arbeidet for et firma som hadde ansvaret for steindumpingen på havbunnen. Nå er de lykkelig for at de overlevde, men lei seg for å ha mistet så mange kolleger. De reddet seg fordi de oppholdt seg på et kontor på dekksnivå.

VILLE SLUKE VANN: Michael Schirmann satt fast i rekken da «Rocknes» kantret, hadde gitt opp og ville sluke mest mulig vann for å drukne raskest mulig.
TOR HØVIK