KOMMENTARFRANK M. ROSSAVIKI høst legger trepartiregjeringen frem sitt første egne statsbudsjett. Med andre ord: Tiden er ikke inne til å felle dom over Jens Stoltenbergs mannskap. Strengt tatt behøver regjeringen ikke å la seg stresse av dårlige meningsmålinger og «karakterbøker» fra pompøse journalister.

Likevel meldes det fra regjeringskretser om en farlig høy intern stressfaktor etter det første knappe arbeidsåret.

Årsaken kan formuleres som et spørsmål: Hva husker vi fra den sittende regjeringens foreløpige liv?

Disse tre sakene vil de fleste ha med på listen: Hamas-saken, Odfjell-saken og sultestreikende afghanere.

Spørsmålet om Norges forhold til Hamas-regjeringen kom seilende da utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) og utviklingsminister Erik Solheim (SV) nettopp hadde satt seg vel til rette, med blide og bestemte forsikringer om tett samarbeid og ny giv i utenrikspolitikken. Men om Hamas sendte de to signaler i så forskjellige retninger at det ble pinlig. Solheim fremstod til slutt som vinner av dragkampen. Bra for ham, men neppe for Gahr Støre og Jens Stoltenberg.

Dårlig luktesans Hovedproblemet i Odfjell-saken var at Jens Stoltenberg ikke luktet at han ville få trøbbel med LO og Aps venstreside – og det enda lukten her skulle være mer enn ram nok. Det endte med at den formelt ansvarlige, oljeminister Odd Roger Enoksen (Sp), ble tvunget til å velge en annen styreformann for Statoil. Men det reelle ansvaret var Stoltenbergs – og nå sitter han med en ubetalt regning fra Sp.

Afghanernes sultestreik ble først møtt av en brysk arbeids— og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen. Den endte i en langt spakere utgave av samme Hanssen, etter at SV hadde øvd påtrykk. Afghanerne fikk innrømmelsene de trengte for å avblåse sultestreiken. Bra for SV, for afghanerne og kanskje for norsk asylpolitikk, men ikke bra for Hanssen og Stoltenberg.

Da regjeringen tiltrådte, fremstod urutinerte SV som gisselet. Partiet kom da også skjevt ut. Men nå finner SV-erne seg bedre til rette, greier å påvirke, finner en balanse mellom egenmarkering og lojalitet. SVs velgere sier seg i en måling tilfreds med hva partiet oppnår. For partifreden er dette viktigere akkurat nå enn andre målinger som viser at oppslutningen om SV har sunket.

Tre forundrede kvinner Senterpartiet vet hvordan makt utøves, bedre enn mange i Ap. Partiet har skaffet kommunene et økonomisk løft og bøndene det beste jordbruksoppgjøret på mange år. Det er bra for Sp og for mange andre, men ikke uten videre for Jens Stoltenberg.

Bak hver suksessrik mann står en forundret kvinne, sies det. Bak statsministeren står tre kvinner som kanskje er mest forundret over hvor fritt spillerom de har. SV-leder Kristin Halvorsen styrer blant annet asylpolitikken, Sp-leder Åslaug Haga distriktspolitikken og LO-leder Gerd-Liv Valla har fingre med både her og der.

Er det dette Jens Stoltenberg vil ha?

Vil velgerne ha det?

Sterk og sta? Spørsmålene stilles i de baksnakkende klasser, ikke minst i Arbeiderpartiet. De har også nådd åpent lende, såpass at Kristin Halvorsen har rykket ut: «Jens er sterk og sta når det er nødvendig, men også raus og inkluderende når det gjelder».

SV-lederens og finansministerens forsikring – blidt og jovialt avlevert, som alt annet fra regjeringen – kan selvsagt virke mot sin hensikt.

Men bare hvis regjeringen fortsetter i samme spor.

Høsten gir nye muligheter til å komme på offensiven. Alle sakene som måtte utsettes i vår, kan komme sterkt i høst. Og så skal statsbudsjettet legges frem.

Regjeringen må fremstå med felles prosjekter, og forene motsetninger, som den i noen grad gjorde da forvaltningsplanen for Barentshavet ble lagt frem. Pensjonsreformen blir en lakmustest.

Kan ha undervurdert I ettertid kan det godt hende denne første fasen blir stående som startvansker i blek fortid. Regjeringen består av tre partier som tross alt vil styre – og fortsatt er det grunn til å tro at de vil styre sammen. Regjeringen har fortsatt flertall i Stortinget, selv om den nå bør ha lært at dette ikke innebærer at Stortinget kan ignoreres. Og norsk økonomi er fortsatt så pumpende prektig at svært mange valgløfter kan innfris.

Jens Stoltenberg kan ha undervurdert oppgaven en smule. Hans jobb er ikke lettere, men vanskeligere enn mange av forgjengernes – nettopp fordi han har flertall i Stortinget, nettopp fordi regjeringen har lovet så mye, og nettopp fordi landets økonomi er så sterk.

Skal det rød-grønne prosjektet gå bra, må Stoltenberg altså styre mer, også hvis det innebærer at han må smile mindre.

MÅ STYRE MER: Det fester seg et inntrykk av at statsministeren herses med av Gerd-Liv Valla, Åslaug Haga og Kristin Halvorsen. Kan Jens Stoltenberg leve med det?

FOTO: STIAN LYSBERG SOLUM, SCANPIX